Så er mitt første besøk på Berlinalen over. Det er et mangfold uten like som møter en når man kommer ned i kaoset, og det tar et par dager å tune inn piloten på rett spor. Da skjønner man for eksempel at det er lite vits i å stå opp klokken syv om morgenen og skjelve bakfull med kaffekoppen foran billettlukene i tre timer for å få billett til prestisjefilmene i hovedprogrammet. De er allerede utsolgt; via forsalg på nettet og til de mange gjestene Berlinalen har invitert. Ergo må man søke utover de filmene man egentlig har mest lyst til å få med seg, og heller sette seg inn i Panorama-programmet og oppdage filmer man kanskje aldri vil se snuta til igjen. Og mange må man bortprioritere fordi man skal på Talent Campus eller forsøksvis få et glimt av stjernene på en rød løper.

Man rykkes i forskjellige retninger og i kappløpet får man et kick det er vanskelig å sette ord på. Det er vel rett og slett det som kalles festivalstemning, der hver eneste pause i bakken må utnyttes maksimalt – man må slukkes med øl og kvikkes opp med sterk kaffe om hverandre.

Kontrastene er enorme; det siste jeg så var kalkunen Beautiful, etter å ha blitt slått i magen av rå filmkraft kvelden før. Jeg snakker selvsagt om det som utvilsomt vil stå igjen som Berlinalens beste film: There Will Be Blood. Paul Thomas Andersons mesterverk har allerede skrevet seg inn i filmhistorien med blod; det er rett og slett en av de beste filmene som noensinne er laget, og som utrolig nok fortjener sammenligningene med både Citizen Kane og Gudfaren. Verket er kompromissløst allerede fra første bilde – ja, fra første lyd. Når Johnny Greenwoods Penderecki-toner skjærer inn i øregangene og den dialogløse prologen øyeblikkelig slår meg som noe av det mest fantasiske jeg noensinne har sett begynner jeg å måpe av begeistring. Og kjeften min lukker seg aldri! Tårene presser på, smilet brer seg om munnen og jeg innser at jeg ikke har blitt så grunnleggende imponert av en film siden, vel, Ringenes Herre. Ord blir rett og slett fattige i møtet med en slik film.

Om jeg, i mangel på pressepass, ikke fikk sett så mange filmer jeg ønsket, deltok jeg på desto flere Talent Campus-arrangementer – og nesten samtlige var til stor inspirasjon! Møtet med Dusan Makavejev gav en ekstra snert til det som for meg var festivalens mest positive overraskelse, mens undervisningstimen til mesterproduksjonsdesigner Alex McDowell var den mest lærerike og fascinerende. Jeg fikk løst gåten Stephen Daldry og ble underholdt av Mike Leighs tørrvittige arroganse. Det eneste som faktisk var litt kjedelig var legenden Andrzej Wajda – aktuell med Oscar-nominerte Kathyn. Med en livløs tolk ble den polske monologen lite annet enn en serie uengasjerende anekdoter.

Og rammen for alt sammen er den fantastiske byen Berlin! Der man kan snike gatelangs om natten og finne utesteder man bare har drømt om at finnes, se mennesker så rare at man øyeblikkelig tenker at de burde blitt laget film om.

En morsom historie til slutt; jeg og følget mitt ba en taxisjåfør kjøre oss til et bestemt utested der vi skulle møte noen venner av oss. Han presterer å kjøre feil og vi bestemmer oss for å bare gå videre derfra uten å engasjere ham noe mer. Den stusselige, brune puben vi står utenfor viser seg å være sentrum for oppmerksomhet fra et lite knippe journalister. Det viser seg at det er her Madonna oppholder seg, og plutselig skjønner man hvorfor stedet er omringet med livvakter. Vi beslutter oss for å vente i fem minutter for å se hva som skjer, og utrolig nok er det akkurat på dette tidspunktet at hun skal forlate stedet. Jeg går helt frem sammen med journalistene og kaster meg med i bølgen og havner – jeg kan nesten ikke tro det – en halvmeter fra det som kanskje er planetes største stjerne. Jeg vurderte å ta på henne, men i frykt for at livvakten skulle knekke armen min slik at jeg ikke kunne blogge mer, lot jeg være. Men for en sinnssyk tilfeldighet!

Med et bredt smil synker jeg ned i flysetet og reflekterer raskt over en fantastisk uke, før kroppen min gir etter og inntar en lenge etterlengtet søvn.

Jeg gleder meg allerede til neste år!

Bilder: Karoline Heien