14. februar slippes Olivier Dahans film om Edith Piafs liv løs på et forventningsfullt, fransk publikum. I kveld er den åpningsfilm på Berlinalen, og i formiddag hadde filmen sin første offentlige visning for pressen. Jeg hadde store forventninger til en produksjon som både er påkostet og hypet. La Vie en Rose er den internasjonale tittelen; hentet fra en av hennes mest berømte sanger. Den franske tittelen; La Môme, henspiller på hennes kjælenavn i Frankrike. Det er et ambisiøst og ganske så vanskelig prosjekt regissør Dahan og hans produsent Alain Goldman har tatt for seg. Piaf er helt i toppen blant Frankrikes store ikoner, og det franske publikum er sjelden nådig i sin mottakelse av filmer om sine nasjonale helter. Men allerede ved fjorårets Cannes-festival ble det vist et 8 minutters klipp fra filmen, med det resultat at flere medier tilfreds kunne konstatere at hovedrolleinnhaver Marion Cotillard virkelig hadde kommet under huden på Spurven. En fullsatt sal på CinemaxX her i Berlin tydet på at pressen gledet seg til å se mer…

Etter 140 minutter med Piafs liv fra start til slutt, er det Marion Cotillards spill som sitter igjen på netthinnen. Hennes tolkning går lenger enn å være en ren personifisering i mimikk og motorikk. På samme måte som Helen Mirren i The Queen, tar hun etterhvert over sin berømte karakter og gjør henne 100% til sin egen. Det gjør at det blir en ren fryd å se henne, og at vår innlevelse i dramaet blir ytterligere forsterket. Manuset gir henne rappkjeftet dialog, vulgær språkbruk og den rette balansen mellom ilende sinne, bitende sarkasmer og lukket beskjedenhet. Samtidig er hun ikke altoverskyggende som Jamie Foxx i Ray, men gir sine medskuespillere den plassen de trenger for å utvikle viktige biroller som venninnen Mômone, reservemammaen Titine og de andre karakterene som er viktige brikker i dette overraskende episke verket. Men Cotillard er filmens store attraksjon, og hun alene er grunn til at filmen nok kommer til å bli en suksess på kinoer i hjemlandet og sannsynligvis ellers i Europa.

La Vie en Rose er på ingen måte et mesterverk. Filmens narrative struktur preges av store tidshopp, der spesielt førsteaktens kryssklipping, mellom barneårene i Paris og de siste årene av hennes karriere, halter. Dessverre makter aldri regissøren å få til noen god presentasjon av Piafs barndom, og for meg personlig ligger hovedproblemet i en altfor banal tidskoloritt. 20-tallets Belleville (egentlig en bydel i utkanten av Paris, her innspilt i Prahas bydel Malà Strana) er blitt en oppvisning i scenografiske klisjeer, og med et fotoarbeid som både er haltende og rotete. Et lite høydepunkt er allikevel Emmanuelle Seigner i rollen som Titine.

Men etterhvert som Cotillard overtar mer og mer av lerretet, blir filmen både interessant og fascinerende. Piafs liv var preget av store tragedier, og disse drar oss effektivt mer og mer inn i handlingen. Den nevnte kryssklippingen, som vel kan sies å være filmens store kreative regigrep, blir også mer effektivt utnyttet. Gérard Depardieu dukker opp i en herlig, liten rolle og flere franske storheter pryder etterhvert skjermen. Når filmen passerer halve spilletiden har den fullstendig tak på oss, og den ene glimrende scenen etter den andre dukker opp. Enkeltscener er blant de beste jeg har sett i fransk film på lenge, og i helhet er La Vie en Rose blitt den engasjerende og mangefasetterte filmen jeg håpet på. Og Marion Cotillards tolkning fortjener altså all den oppmerksomhet den kan få…