Det er farlig med å skulle skrive om en film som enda ikke har hatt allmenn filmpremiere. Kanskje har jeg ikke skjønt at filmen egentlig er et mesterverk, kanskje kommer jeg til kort som filmviter. I dag hadde Zoltán Kamondis nyeste film Dolina, verdenspremiere her i Karlovy som en av 14 filmer i hovedkonkurransen. Den ungarske filmen beskrives i programmet som et typisk eksempel på nyere ungarsk film, med sine socio-critical parables and eloquent formal stylisation and expressive visual composition. Interessant, med andre ord.
Manus er en adaptasjon av en novelle av Ádám Bodor (romanen heter The Visit of the Archbishop), og omhandler en merkverdig landsby som en gang i tiden ble angrepet av en gruppe religiøse menn. Disse tok raskt kontrollen over byen, og innførte et nytt levesett for innbyggerne. Stedet har forfalt betraktelig siden den gang, og minner nå mest av alt om en søppelhaug innpakket i sand og leire. Filmens handling er sentrert rundt landsbyens dagligliv, parallelt med at innbyggerne venter storbesøk fra de religiøse mennenes overhode.
Dolina er en film som sannsynligvis er fullstappet på allegorier, metaforer, referanser og annet analytisk snacks for en som enten har kjennskap til romanen eller er ekspert på ungarsk historie. Jeg tilhører ingen av delene, og derfor ble filmen for meg et sammensurium av bisarre scener, sære karakterer og usammenhengende narrasjon. Om du som leser dette tilfeldigvis er ekspert på Bodors forfatterskap; ikke nøl med å legge igjen en opplysende kommentar!
En god adaptasjon er en film som fungerer uten romanens kontekst, som fristiller seg fra opphavsmaterialet og som står støtt på egne bein. I så måte faller Dolina raskt fra hverandre, og det var tydelig at også resten av publikummet hadde lite engasjement å investere i produksjonen. Samtidig er filmen veldig fascinerende i scenografi, foto og kostymer. Landsbyen er fullstendig omgitt av svære sandbanker, hus er skjeve og rare, kostymene er en kombinasjon av fransk dekadanse fra århundreskiftet med middelalderske munkekutter og dysterhet og totalt sett er Dolina en visuell opplevelsreise. Kanskje nettopp derfor er det litt kjedelig at filmen ikke er mer fengende, og rett og slett blir meningsløs.
