Festivalfilm kan sammenlignes med ekstremsport, slik vi ettertrykkelig beviste ved årets filmfestival i Tromsø. Ofte blir det til at man løper fra rulletekst på forrige til anslag på neste, og slik sett kan inntrykkene fort bli redusert til en eneste stor grøt. I løpet av noen timer har jeg sett to filmer som på flere hold er like. Den ene er spanske Butterfly, den andre japanske The Mourning Forrest. Begge er langsomme, nesten dvelende og ønsker å stille eksistensielle spørsmål om livet, døden og kjærligheten. Den ene lykkes til fulle, den andre blir akkurat så pretensiøs og dum som slike tema dessverre ofte ender opp med å bli.

Butterfly har sin verdenspremiere her i Karlovy, og deltar i dokumentarkonkurransen. Filmen forsøker seg på en kombinasjon av fiksjon og dokumentar, og omhandler en regissør på jakt etter den manglende atmosfæren i sin ferdigklippede spillefilm. Med kamera i hånda, og produsent og lydmann på slep, drar han tilbake til alle locations og gjør nye intervju med det som tilsynelatende er filmens cast. Det er her de eksistensielle spørsmålene kommer inn, og det er allerede der regissør Pablo Garcia bommer fullstendig. I løpet av noen korte minutter viser han ettertrykkelig at han ikke har noen terskel for hvor banal han kan gjøre filmen, på selve visningen understreket ved at en mange forlot visningen fortløpende.

Problemet er at Garcia sjonglerer et persongalleri på opp mot 20-25 mennesker, uten at han én eneste gang fester de til et konkret sted eller en større ramme. De dukker opp hulter i bulter, og stirrer inn i kamera mens de svarer på spørsmål som Hva er kjærlighet for deg?. Svarene er like tomme som filmen ellers, og med en spilletid 87 minutter er det ikke rart at folk sovnet som fluer rundt meg. Til slutt blir det hele så kjedelig at man blir nesten desperat på å flykte fra salen.

Med Butterfly i bakhodet hadde jeg en viss skepsis til å følge opp med The Mourning Forrest. Også den omhandler altså livets eksistensialiteter, denne gangen om gamle mennesker på et eldrehjem inne i en stor skog. Hit kommer hjelpepleieren Machiko, som nylig har mistet sønnen sin. Hun får raskt kontakt med den senile enkemannen Shigeki, som sørger over sin avdøde kone. En dag bestemmer hun seg for å ta med den aldrende mannen på biltur, men bilen kjører på en stein og Machiko må gå etter hjelp. Når hun kommer tilbake, er Shigeki borte. Hun finner han igjen langt inne i skogen, og snart oppdager de to at de har gått seg vill blant de høye trærne. Dagen etter later det til at den senile mannen har fått tilbake alle sine evner, og overlater Machiko til å følge han i jakten på sin kones grav.

Med et helt avsnitt på plottet, tror du kanskje dette er en innholdsrik film med masse tvister og drama. Det er det så absolutt ikke. The Mourning Forrest er først og fremst en nesten meditativ film om hvordan naturen påvirker mennesker, og da i dette tilfellet disse to. Som Butterfly berører den livets store spørsmål, og i særdeleshet forholdet til døden og mennesker rundt oss. Men til forskjell fra de fargeløse sommerfuglene, er den sørgende skogen både subtil og engasjerende. Regissør Naomi Kawase bruker de enorme trærne, vinden og gresset som stemningsskapende elementer, og i helhet skaper dette en film som både er vakker og medrivende. Det hjelper på at hun har to fabelaktige skuespillere i hovedrollene, og kanskje spesielt Shigeki Uda i sin tolkning av Machiko. Filmen fikk forøvrig også Le Grand Prix du Jury ved årets Cannes-festival, og det er sannsynlig at den også dukker opp på kino i Norge etterhvert.