The Golden Door (Nuovomondo) er en italiensk-fransk produksjon om en siciliansk families reise til Amerika på starten av 1900-tallet. Filmen har turnert festivaler verden over, og har hatt eller skal ha premiere i nesten samtlige europeiske land. Men tilsynelatende ikke i Norge? Det er synd, for regissør Emanuele Crialeses har skapt en film som er farlig nær et mesterverk med tematikk som er høyaktuell også hos oss.

The Golden Door er inndelt i tre definerte akter som hver på sin måte er formidlet med strammere regigrep enn noen annen film jeg har sett her nede. Filmen er, tross et veldig stort budsjett, aldri episk slik man kanskje skulle tro, men snarere minimalistisk i uttrykket. Crialeses holder kamera tett inn på sine seks hovedpersoner, og bare en sjelden gang slippes vi lengre ut. Spesielt filmens første del er preget av dette, og vi får faktisk aldri hverken etableringsbilder eller noen nærmere presentasjon av filmens geografi. De få gangene det skjer, er det eksempelvis i filmens anslag, der hovedpersonen Salvatore Mancuso og sønnen Angelo klatrer opp en bratt fjellside. Men de store bildene gir aldri noen følelse av rom, snarere en ytteligere klaustrofobisk følelse av at de to er fanget i et endeløst steinlandskap. Desperasjonen om å komme seg ut og vekk blir dermed også gjeldende for publikum.

The Golden Doors andre akt innledes med en scene som er på nivå med de gamle italienske mesterregissørenes komposisjoner, og som samtidig understreker filmen som et verk av den sjeldne sorten: En stor folkemengde er samlet i klynge, delt i to på midten av amerikabåtens gelender. Sakte skilles gruppen fra hverandre, akkompagnert av båtens maskiner og piper i et rytmisk og intenst crescendo. Sekvensen dveler lenge før kamera forlater de gjenværende familiemedlemmer og venner på kaien til fordel for gruppen som er på vei mot den nye verden. Som innledning til andre akt fungerer den også som en videreutvikling av nevnte klaustrofobi, den isolerte landsbyen i steinlandskap byttet ut med overfylt båt på åpent hav.

Ikke en eneste gang i løpet av båtreisen får vi se hav, og selve båten er begrenset til hvite vegger og brune dekksgulv. Samtidig er det et mangfoldig karakterunivers som tegnes opp, frontet av Charlotte Gainsbourg i rollen som Lucy Reed. Denne sekvensen bærer preg av kammerspill, trass i at båten rommer flere hundretalls immigranter. Scener alternerer mellom drømmeaktige tablåer der Salvatore blir kjent med Lucy, visjoner om hva som venter immigrantene i den nye verden og konflikter passasjerene i mellom. Filmens styrke blir her de intime forholdene vi utvikler til Salvatore og hans familie, samtidig som den får sagt noe om hvor individuelle vilkår og forutsetninger de reisende hadde. Det gir et beskt prespektiv på dagens innvandrersituasjon i Europa, der vi ofte opplever at media stigmatiserer et bilde av innvandrere som en ensartet gruppe.

The Golden Door fungerer altså som en kommentar også til dagens situasjon med immigranter på kryss og tvers av landegrenser. Aller mest tydelig blir dette i filmens siste akt, der båten ankommer Amerika og passasjerene sjekkes, måles, testes og grupperes etter intelligens, helse, kunnskaper og evner. Igjen videreutvikles motiver fra de to foregående deler, spesielt i en sekvens der Salvatore og venner klatrer opp for å forsøke å se ut av et frostet vindu. Vi får aldri se hva de ser, bare høre Salvatore refere til hus som fortsetter langt opp i skyene. Immigrantene er stuet sammen i trange rom, uten anledning til utsyn, og mer enn noen gang er den klaustrofobiske stemningen tilstede. Kanskje er det her at filmen også er på sitt mest intense, ettersom familien Mancuso brytes opp og ødelegges av vilkårene for å få innpass i Den Nye Verden. Crialese gir med det fra seg det kraftigste sparket til dagens vestlige verden.

Crialese er for meg et forholdsvis ubeskrevet blad; jeg har kun sett hans film Respiro fra 2002. Men etter å ha vært igjennom reisen over Atlanteren, er det liten tvil om at han er en av de jeg kommer til å holde oppsyn med i årene som kommer. Trass i en forholdsvis beskjeden filmografi, er han moden nok til å ikke falle for mange av de fellene som er knyttet opp mot å gjøre så store produksjoner. The Golden Door blir aldri sentimental, pompøs eller svulstig, snarere makter han å holde både det følelsesmessige og det visuelle på et subtilt plan. Med et gjennomarbeidet og stramt stykke regiarbeid, spesielt på foto og lyd, skaper han et univers og en stemning som hverken benytter seg av store kulisser eller spesialeffekter for å lage et troverdig periodebilde.

Oppdatert: Filmen er kjøpt opp av Oro, og får norsk premiere 14. oktober.