Terence Davies er en av de mer sofistikerte regissørene britisk film har hatt å by på de siste tyve årene. Få tillater seg en større intimitet med skuespillerne, få balanserer bedre poesi og budskap, få får til lignende stemninger. Hans Distant Voices, Still Lives er en av mine favorittfilmer, så også den senere House of Mirth. Her i Karlovy Vary vises hans siste – Of Time and the City, kløktig plassert i Open Eyes-seksjonen. Et program som forøvrig er fullt av perler som vel aldri vil komme til våre deler av verden. Men jeg krysser fingrene, og håper noen plukker opp denne filmen – en mer vellykket cinematisk eskapisme er det nemlig lenge siden jeg har opplevd!

Of Time and the City er en dokumentar om Davies’ hjemby Liverpool, men er mer enn noe annet en historie om mennesker, tid og forgjengelighet. Den fungerer derfor fint som en videreutvikling av regissørens tidligere tema, samtidig som rammen innbyr til en atskillig større personlighet enn i hans tidligere produksjoner. Det er selvsagt ytteligere understreket av at regissøren selv har fortellerstemmen; elegant vekslende mellom bitende ironi, treffende melankoli, egne anekdoter og historiske fakta.

Sammensatt av arkivopptak og nytt materiale, tar Davies oss med på en vandring i byens historie. Jeg ble fanget fra første sekund, for trass i en spilletid på bare 72 minutter lykkes han i å berøre et bredt register av tema og følelser, og med det engasjere publikum på en måte som gir rom for både ettertanke og perspektiv. Du både ler og sukker, mens han med stødig hånd sjonglerer materialet. Bundet sammen av stor variasjon i musikk og tekst, kan resultatet derfor kanskje best oppsummeres som en filmatisk symfoni. Så spørs det hvem som har mot nok til å få denne opp på norske kinoer..