En av vårens mest omtalte filmer i festivalsammenheng har vært den israelske filmen Waltz with Bashir av Ari Folman. Som animert dokumentarfilm skiller den seg øyeblikkelig ut visuelt og filmhistorisk, men også fordi filmens emne er israelske krigstraumer – fortalt fra et israelsk perspektiv – gis den ytterligere oppmerksomhet og fokus. Derfor var dens eneste visning i Karlovy Vary forståelig nok utsolgt da Eirik og jeg tidlig om morgenen etterspurte våre respektive pressebilletter. Uanfektet av dette møtte vi opp en time før i kø for uavhentede billetter, og da vi endelig slapp inn fant vi sete på tredje balkong i Karlovy Varys vakre teater. Og så begynte filmen.

Det er noe merkelig med filmer man har høye forventninger til, og som tar for seg et seriøst politisk emne, og som man alt i alt tar så alvorlig at man nesten er litt overspent når mørket senker seg i salen. Slik følte jeg det med Waltz with Bashir, en subjektiv dokumentarfilm fortalt med animasjonsverktøyets drømmeaktige muligheter som handler om regissøren Ari Folmans reise tilbake i sine egne fortrengte minner fra massakren i Sabra og Shatila som fant sted i 1982 under Israels intervensjon i Libanons borgerkrig. Etter en samtale med en gammel soldatkamerat på en bar i 2006 begynner Folman å få en tilbakevendende drøm der han er tilstede under massakren. Rystet over ikke selv å kunne huske hva som skjedde, nøster han opp diverse soldatvenners minner og beretninger fra krigen for til slutt selv å kunne innse hvor han selv var i det hele.

Først: Dette er en god film. Animasjonsgrepet fungerer utmerket, den personlige historien til regissøren kommer sterkt igjennom og alle karakterene Folman intervjuer bringer egne detaljer til det store bildet – som gjør at filmen etter gjennomsyn sitter igjen som et usedvanlig minne på mitt eget sinn, nesten som en drømt dagbok, av hvordan det var å være israelsk soldat i den krigen. Men ved at Folman i aller høyeste grad prioriterer sin egen reise bakover i det fortrengte, fikk jeg som publikum hele veien følelsen av å bli holdt litt på avstand. Filmen engasjerte meg ikke i selve konflikten og konsekvensene av den, og jeg kjente heller aldri noen dirrende empati fra filmkarakteren Folman selv – for hva israelsk krigføring i nabolandene fører til.

Dermed ble Waltz with Bashir heller interessant enn rørende, og mer tankevekkende enn den er rystende. Og for de fleste filmer vil de to henholdsvis førstnevnte adjektivene være storartet ros, men for en film med et så øyeblikkelig, originalt potensiale som denne har – burde den vært heller vært en større emosjonell opplevelse enn en intellektuell.

Likevel håper jeg naturligvis at Waltz with Bashir kan nå et stort publikum, både hjemme i Norge (hvor Arthaus visstnok vurderer å ta den inn) og ellers i verden. Det er ikke altfor ofte at vi har kunnet ta del i en israelsk soldats ærlige, utilslørte reise tilbake i egne krigstraumer. Og for det alene er filmen vel verdt billettprisen.