Paris er en urban mosaikkfilm av den typen mange regissører drømmer om å lage: Et arsenal av karakterer, alle med sine dramatiske historier, møtes på kryss og tvers i storbyens gater, parker, leiligheter og broer. Du både ler og gråter, mens skjebnene bindes sammen, før det hele kulminerer i at alle trådene samles. I så måte er Cédric Klapischs Paris verken original eller spesielt nyskapende. Allikevel har han, godt hjulpet av et uvanlig solid lag skuespillere, laget en feelgood-perle av den typen du aldri vil skal ta slutt. Så hjelper det selvsagt også mye at den er spilt inn i verdens vakreste by.
Sentralt i historien står danseren Pierre og hans søster Élise, nyansert og nydelig spilt av Romain Duris og Juliette Binoche. Førstnevnte gjør sin sjette film for regissøren, og utgjør et essensielt midtpunkt i filmens intrikate handling. Handlingen hopper ellers ubekymret mellom høyst varierte historier, orkestrert av en Klapisch lettere på foten enn noen gang før. De respektive historiene er vel så lette, og når sant skal sies – aldri hverken særlig subtile eller spesielt dyptpløyende. Men regissøren har vært krystallklar på én ting siden han begynte arbeidet med filmen – han ville lage det han har referert til som en postkortfilm fra en by som vel er historiens mest stiliserte i malerkunsten, i filmhistorien og ikke minst i folks oppfatning.
I så måte lykkes han. Paris ser ut som et Robert Doisneau-fotografi i høstfarger, regissert av Claude Lelouch. Det er altså vakkert og drømmende, melankolsk og estetisk. Filmens åpningssekvens er en eneste kavalkade av berømte monumenter, caféer og boulevarder. Resten er et koldtbord av de beste locations byen har å tilby, med enkelte innstillinger som alene vil kunne selge byen som turistmål. Det holder med et blikk på rulleteksten for å forstå at det også har vært en av intensjonene.
Filmen hadde stor suksess i hjemlandet, og bør også gjøre det bra hos oss. For selv om det hele dessverre litt for ofte reduseres til nettopp det du kan finne på et postkort, er det lenge siden jeg har kost meg mer på kino. Latterbrølene i kinosalen skulle også tyde på at tsjekkerne er enige med en kanskje noe inhabil, parisgal skribent.