Jeg har ennå ikke fått lest lest den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskijs romanklassiker Brødrene Karamazov, selv om det så lenge jeg kan huske har vært "en bok man må ha lest". Kanskje bør man skamme seg? Uansett – nå har jeg i det minste sett den nye tsjekkiske filmen Karamazovi ("Karamazovs"), som er en slags adaptasjon av Dostojevskijs bok.
Jeg sier "en slags" fordi filmen i tillegg til å gjengi historien fra boken, også forteller historien om et teaterkompani fra Praha som reiser til en alternativ dramafestival i Krakow for å fremføre sin oppsetning av nettopp Brødrene Karamazov. Ideen med festivalen er å få teatret inn i virkelige omgivelser, og for skuespillerne fra Praha innebærer dette å spille sitt stykke i et nedslitt, men fremdeles aktivt, smelteverk. Møtet mellom teateroppsetningen og fabrikkens eget virkelige publikum, og selve spørsmålet om virkelighet mellom disse nivåene, skaper en original og dynamisk kjerne for denne filmen. 
Det er den meget respekterte tsjekkiske regissøren og manusforfatteren Petr Zelenka, i samarbeid med skuespillerensemblet fra Prahas Dejvice Theatre, som står bak Karamazovi. (Filmen er i følge rulleteksten laget av "Petr Zelenka og hans venner". Og denne gruppen med kunstnere lykkes i stor grad med å fylle filmen med energien og entusiasmen de åpenbart har for sin uortodokske idé.
Ikke bare er oppsetningen av Brødrene Karamazov gnistrende godt teater (slik det er oppført inni filmen), men skuespillerne klarer også å tolke den ikke-teatrale rollen som seg selv i filmens scener som utspiller seg mellom prøvene på location i smelteverket. Filmen har i tillegg et subplott som handler om at sønnen til en polsk fabrikkarbeider (altså et medlem av publikum) har omkommet i en fallulykke inne på fabrikken dagen før skuespillerne ankommer. Denne arbeideren blir etterhvert sentral i filmen, og gir skuespillerne et dilemma i forhold til det dramatiske innholdet i Dostojevskijs tekst satt opp mot den virkelige, fatale hendelsen med barnet i fabrikken dagen før.
Selve smelteverket er forøvrig en glimrende location for denne ideen, og fungerer godt både visuelt (fotografert på utsøkt vis av Alexander Šurkala) og dramatisk. På samme måte bindes scenene opp av et veldig inspirert arbeid fra komponist Jan A.P. Kaczmarek (Finding Neverland). Litt rart egentlig da at hans arbeid på The Visitor ikke kunne heve den filmen på samme måte.
Alt i alt følte jeg at denne tsjekkiske filmen var en oppdagelse her på denne (tross alle de internasjonale filmene) tsjekkiske filmfestivalen. Karamazovi er kanskje for nisjepreget som film til å være en åpenbar kandidat for norske filmdistributøer, men var det opp til meg skulle jeg gjerne kunne ha invitert med teaterinteresserte blant venner og familie på en kinotur til det polske smelteverkets Dostojevskij-univers.
