Karsten og jeg hadde én motivasjon for å se danske konkurranseutvalgte Dansen; regissør Pernille Fischer Christensen. Under vårt besøk på Berlinalen 2007, hadde vi gleden av å se henne motta både Juryens Grand Prix og Sølvbjørnen for beste debut for En Soap. Når sant skal sies, var vi vel ikke akkurat vilt begeistret for filmen, men den hadde noe spesielt ved seg. Og det var denne følelsen som gjorde at vi valgte å se Dansen.

Dansen handler om en dame, som møter en mann, som viser seg å ha en noe kjip fortid, som selvsagt forårsaker store personlige traumer. Stort mer er det ikke å si om selve handlingen. Plottet til En Soap var vel så enkelt, og tematiserte på samme måte intime forhold mellom to menneskers møte under noe bisarre forhold. Den store forskjellen her, er at denne filmen faktisk ikke har stort mer å by på. Ja, bortsett fra en helt eminent Trine Dyrholm i hovedrollen.

For vi har sett dette så altfor mange ganger før i dansk film: Et håndholdt kamera som lar seg overeksponere i kraftig sollys, undereksponere i mørklagte dansesaler, dyttes borti av tilfeldig forbipasserende, dogges ned av matos, you name it.. Personlig er jeg drittlei denne typen foto, og spesielt når det ikke gir noe som helst til handlingen. For hadde Dansen vært et rått drama, hadde kanskje fotoarbeidet passet. Isteden blir det bare enda et forsøk på å melke den danske oppskriften på hvordan man lager nærgående drama, underbygget av klipp og musikk som ikke akkurat gjør det hele mer originalt.

Resultatet er en film som føles utvannet, forutsigbar, pregløs og kjedelig, og gir det dessverre også et ganske så klart signal om at Pernille Fischer Christensen dessverre ikke er Susanne Bier.