Jeg er fan av korte dokumentarfilmer. Festivalen her i Karlovy Vary har i sitt dokumentarfilmprogram gitt rom til enkelte kortfilmer, på tross av at festivalen som helhet ikke gir fokus til særlig annet enn spillefilm. I går fant vi frem til en interessant liten bunt dokumentarkortfilmer, og blant dem var det en 30 minutter lang tysk film som heter Cosmic Station. En liten visuell perle som fortjener litt plass her på bloggen. 
På fjellet Aragaz i Armenia, i 3500 meters høyde, ligger en gammel, forblåst forskningsstasjon der en liten gruppe spesialister arbeider med å undersøke kosmisk stråling. Fasilitetene ble oppført i 1943, og miljøet på forskningsstasjonen bærer tydelig preg av en svunnen tid. Sovjetæraen skinner igjennom fra filmens første hvilende bilder – rustne lysbrytere, kjellere med råtne ledninger og foruroligende summing fra ustabil elektrisitet entrer vårt sanseapparat i filmens første minutter.
Til denne bortgjemte avkroken av verden tok regissør Bettina Timm med seg sin begavede fotograf Alexander Riedel. Deres film er et glimrende eksempel på en dokumentar som ønsker å skildre sitt emne med visuelle virkemidler, fremfor journalistiske. Skutt på film og vist på film på stort lerret, fremstår Cosmic Station som en usedvanlig flott visuell bildefortelling, med både vidtfavnende komposisjoner fra det avsondra stedet og nære portretter av ansiktene på disse mystiske armenske forskerne som har viet sitt liv til å bo og arbeide på Aragaz. Når de faktisk intervjues, introduserer de seg rett til kameraet, og er stilt opp som på et klassebilde. Den inderlighet og alvor som forskerne åpenbart har til sitt arbeid, kommer dog tydeligst frem i scenene hvor de utfører jobben: Teknikeren som med varsomhet plasserer en ny ledning inn blant gamle ledninger i en tykk bunt, kokka som med stødig hånd dreier om den gamle, knirkete kjøttkverna for å forberede bestanddeler til middagen. Når filmen synliggjør de vanlige menneskene på dette uvanlige – og ærlig talt litt skumle – stedet, er den på sitt aller beste.
Men etterhvert som filmen går inn i siste del, spør vi oss fremdeles: Hva gjør disse menneskene her? Hva forsker man egentlig på når man forsker på kosmisk stråling? Leter de egentlig etter noe… utenomjordisk?
Vi får ikke svar. Det er synd at Timm ikke har større ambisjoner med å dykke ned i forskningsaspektet av historien. Men vi må akseptere at hennes fascinerende film i bunn og grunn bare handler om disse menneskenes forunderlige hverdag på forskningsstasjonen. Og det er kanskje nok. En slående billedsterk film som dette kunne forsåvidt vært spennende å se kringkastet på norsk TV, i tilfelle det er noen… der ute… som lytter.
