Undertegnede er ingen tungvekter når det kommer til skrekkfilm. Eller for å si det på en annen måte, jeg er en lettvekter. Det har seg nemlig slik at jeg skvetter. Det rykker til i setet foran han som sitter bak meg. I sjeldne tilfeller roper ut i frykt. Så tross tusenvis av timer i kinomørket, har jeg ikke vært noen mygg på horrorfilmens glødelampe. Men likevel har Eirik og jeg altså bestemt oss for å se KVIFF sine midnattsprogram (som hovedsaklig består av skrekkfilm). Heldigvis skulle vi ved midnatt i går se Hong Kong-actionfilmen Exiled av Johnnie To, som er en film jeg har gledet meg veldig til. Men ‘grøss o grøss’; dessverre ble det ikke slik… det ble et mareritt:

For i lykkerus over festivalens mange valgmuligheter hadde vi misforstått en dato og et tidspunkt, og godt på plass i kinosetet med forventninger om en kinesisk kuleballett senket lyset seg… og det vi fikk var den japanske grøsseren Nightmare Detective av Shin’ya Tsukamoto. Etter en filmdag til da bestående av tung ungarsk symbolisme og overfladisk spansk filosofi-babbel, ble en midnattsvisning med japansk psyko-horror en interessant sum av det hele. Særlig for en som altså ikke har særlig godt av skrekkfilm.

Nightmare Detective handler om en gruppe etterforskere som forfølger en seriemorder som tar livet av sine ofre ved å fremkalle selvmordstanker hos dem. Morderen lokker til seg sine ofre ved å avertere et telefonnummer man kan ringe dersom man vil snakke med noen om selvmord, og etter hvert må politifolkene selv gå morderen i møte… Meget fiffig, og overraskende effektfullt (og blodig, type «nærbilde av saks inn og ut av halspulsåre gjentatte ganger»). Det ble en del hopp i setet, men filmen ville nok skremt meg enda mer dersom regissøren hadde spart litt på lydeffektene. Tsukamoto pøste på med skjærende lyd og dramatisk musikk tett gjennom hele filmen, noe som overdøvet den psykologiske spenningen som ligger i litt svake manuset. Til gjengjeld har han et drivende godt foto i filmen, med særlig intense, og velfungerende, håndholdte p.o.v.-sekvenser under drapene. (Sjekk traileren om du er nysgjerrig på det visuelle…)

I kveld skal vi se Fritt vilt på nevnte midnattsvisningprogram, og underveis i Nightmare Detective slo det meg hvor mye et lands skrekkfilm sier om dets kultur. Japanerne er veldig flinke på å integrere telefoner og andre kommunikasjonsmidler i plottet, i tillegg til at de altså ikke sparer på blodet. Dessuten har de et stort problem med selvmord, noe denne filmen setter et spesifikt, om en horror-basert, fokus på. Ikveld skal vi forsøke å finne (Katja) tsjekkere som kan si oss hvordan norsk skrekkfilm oppleves.