Gårsdagens midnattsvisning var så langt unna japansk skrekkfilm man kan komme. Mister Lonely er kanskje den mest sjarmerende og bittersøte filmen jeg har sett hittil i dette herlige tsjekkiske dalsøkket. Diego Luna spiller en Michael Jackson-etterligner som sliter med å finne jobb i Paris. En dag han er på jobb på et fransk gamlehjem (en ubetalelig scene), møter han en Marilyn Monroe-etterligner (Samantha Morton) som inviterer ham til Skottland der hun bor i et slott som huser et kollektiv for andre som etterligner ikoniske celebriteter (han blir med). Og ikke nok med det; i en bihistorie møter vi Werner Herzog i rollen som en dedikert prest og pilot i en jungel med flyvende nonner! Nysgjerrig? Les videre…

Diego Luna som ensom Michael Jackson-etterligner.
Mister Lonely er den nye filmen fra Mister Harmony Korine – regissøren av kult-indiefilmen Gummo (1997) og den første amerikanske dogme-filmen Julien Donkey-Boy (1999). Siden årtusenskiftet har Korine, som regnes som den uavhengige amerikanske filmens enfant terrible, tidvis vært helt borte fra filmmiljøet, med unntak av manusarbeidet han gjorde på Larry Clarks Ken Park i 2002. Derfor var det mange som gledet seg over nyheten om at regissørens nye spillefilmprosjekt, Mister Lonely, skulle få sin verdenspremiere på filmfestivalen i Cannes tidligere i år. Filmen er produsert av bl.a. den franske moteskaperen Agnès B., og har filmveteranen Jeremy Thomas inne på eiersiden. Den ble vist i sideprogrammet Un Certain Regard, og her i Karlovy Vary hadde den i går sin andre internasjonale visning.

Mister Lonely er ganske enkelt en svært sjarmerende og underholdende film. Det overrasket meg faktisk hvor publikumsvennlig den er. Korine tar et langt steg vekk fra sine tidligere, mer eksperimentelle og utilgjengelige, verker. Det første man smittes av er regissørens herlige cast; Luna og Morton i hovedrollene er overbevisende som sine respektive figurer. Alle de forskjellige etterlignerne vi møter på det skotske slottet er oppfinnsomme valg; Marilyn er gift med en Charlie Chaplin-etterligner som tolkes på sørgmodig vis av franske Denis Levant, som gir Chaplin-fremtoningen en mer ru overflate. Datteren deres er en 6-årig Shirley Temple-etterligner som spaserer sukkersøtt gjennom filmen. Ellers finner vi både etterlignere av Madonna, Sammy Davis Jr., James Dean, Abraham Lincoln, Paven og Dronningen av England i kollektivet. Werner Herzog og de flyvende nonnene er separert fra hovedhistorien, men står for filmens høydepunkt – en absurd visuell spøk, som fortjener å gå ubeskrevet, men som alene er verdt hele filmen.

Harmony Korines tidligere filmer har hatt en påtagelig "skitten" estetikk, men Mister Lonely har høy produksjonsverdi, og han anvender en fargerik palett, glimrende fanget inn av det unge danske foto-talentet Marcel Zyskind, som de siste årene har markert seg som Michael Winterbottoms faste fotograf. Zyskind rammer ofte karakterene inn i brede, luftige rom som gjerne kan ses som en forlengelse av ensomheten de allerede befinner seg i gjennom sin trang til å være en annen. Mister Lonely er tross sin munterhet en veldig trist historie om dypt ensomme sjeler, og mot slutten av filmen gir dette også gjenklang i bifortellingen der Herzogs prest og hans nonner møter virkeligheten.

Jeg håper at filmen kan få norsk kinodistribusjon, men den ble etter Cannes uforståelig nok stemplet som en ukommersiell film – noe den både er og ikke er. Harmony Korine er udiskutabelt talent med sitt fullstendig egne univers, og med Mister Lonely er han på sitt mest tilgjengelige, og jeg tror et norsk publikum ville ha satt pris på denne originale filmen i en ellers sørgelig konform kinohverdag. Forhåpentligvis får vi se den på flere norske filmfestivaler gjennom høsten og vinteren.