Festivalens definitive høydepunkt hittil er den tyske filmen Auf der anderen seite ("Den andre siden"). Det var også den jeg hadde størst forventninger til. En av de beste filmene jeg har sett de siste 10 årene er Mot veggen fra 2004, regissert av Fatih Akin. Den filmen fortalte en medrivende kjærlighetshistorie mellom to mennesker i det spente brytningsforholdet mellom kultur og tradisjon i Tyskland og Tyrkia, og ble en stor suksess i alle land den hadde premiere (også Norge). Og tysk-tyrkiske Akin er altså nå tilbake med sin nye spillefilm Den andre siden, som vises her i Karlovy Vary for første gang etter verdenspremieren i Cannes. Akin er i mine øyne en av sin generasjons viktigste europeiske filmskapere, og en ny film fra ham er en begivenhet. Jeg opplever hans filmer som sterkt originale, hjerteskjærende humanistiske dramaer som tar vår tids frykt for "det andre" på blodig alvor. Det var altså ikke uten forventninger at jeg gikk til visningen av Den andre siden i går. 
En ung mann stopper ved en avsidesliggende bensinstasjon på den tyrkiske landsbygda. I kiosken spilles en melankolsk sang over radioen. Den unge mannen spør hvem som spiller. "Det er Kâzım Koyuncu," sier mannen bak kassen, "han døde av kreft for noen år siden. Altfor ung, omtrent på din alder". Det er åpningsscenen i Den andre siden. Filmen er nært beslektet til, men samtidig veldig forskjellig fra Mot veggen. Mot veggen var en dypt tragisk film om destruktiv kjærlighet, mens Den andre siden er en håpefull film om hvordan brutale dødsfall kan sette våre liv i bevegelse mot noe vi ikke hadde kunnet forestille oss. Filmen introduserer sine to første kapitler med titler som sier hvilken karakter som skal dø, så man vet noe om hvor filmen tar oss ¿ men det gir også en spenning i historien slik den fortelles. Filmen har et lite flettverk av karakterer, som er knyttet sammen av både familiære og tilfeldige bånd.
Hovedpersonen Nejat, er en ung tysk professor. Moren hans døde da han var bare seks måneder gammel, så han har blitt oppdratt av sin tyrkiske far, Ali. Ali er en sjåvinistisk eldre tyrkisk mann, som på bordellet i nabolaget til sin store forundring møter en tyrkisk prostituert, Yeter. Yeter savner sin datter Ayten i Tyrkia, som hun har mistet kontakten med. Ali tar Yeter ut av bordellet, men viser seg raskt fra en mindre human side når kvinnen er i hus. Nejat, som er mer tysk enn tyrkisk, forlater sin far, og bestemmer seg for å flytte til Istanbul for å finne Yeters datter. Men Yeters datter har allerede måttet flykte til Tyskland, hvor hun innleder et forhold til den idealistiske tyske studinen Lotte. Ayten har intet sted å bo, så Lotte tar henne med hjem til sin besteborgerlige tyske mor Susanne. Når Ayten nektes asyl i Tyskland, og sendes til fengsel i Tyrkia, følger Lotte besluttsomt etter til sin mors store fortvilelse. I Istanbul tar hun tilfeldigvis inn på gjesterom i Nejats leilighet mens hun forsøker å finne rettshjelp til Ayten. I filmens siste akt fører skjebnen flere av disse karakterene sammen, uten at jeg vil si noe mer om hva det resulterer i.
Den andre siden er et dypt bevegende menneskelig drama som foregår i Hamburg, Bremen, Istanbul og ved Tyrkias frodige kyst mot Svartehavet. Filmen er svært velskrevet og rytmisk fortalt, med et overraskende tett plott som både gir tid til grundig karakterutvikling og rent visuelle stemninger. Den befinner seg i det samme politiske brytningsforholdet som Mot veggen, men sier mye mer om det enn sin forgjenger. Gjennom den politiske aktivisten Aytens møte med både tyrkiske myndigheter og det besteborgerlige tyske hjemmet til Lotte, får vi mange konkrete kommentarer til forholdet mellom Tyrkia og Europa, uten at det ubegrunnet tres nedover historien.
Filmen er dessuten enestående flott fotografert og klippet, og fortellingen har en perfekt flyt og driv mens den bretter ut sin engasjerende historie. Når filmen er over har man kommet til den andre siden av lerretet, bakenfor og inni historien, og slike kinoopplevelser kommer altfor sjelden. Den andre siden er et betydelig filmverk som styrker Fatih Akins posisjon som en svært viktig europeisk filmskaper.
Arthaus vil distribuere filmen i Norge, med sannsynlig premiere tidlig neste år. Hold øynene åpne.
(Jeg kunne ikke finne noen trailer til filmen online, men her er en liten Behind the scenes-video laget av tysk TV.)
