Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det den amerikanske filmbransjen som definerer hvordan resten av verdens filmindustri beveger seg. I disse tider er det særlig den tradisjonelle kinofilmens kår som er emne for bekymring. Hvordan står det til med visningsforholdene for spillefilmen? I dag kom en innsiktsfull analyse fra spaltisten Patrick Goldstein i L.A. Times av det han betegner som en pågående "art-house depression". De smalere filmene opplever svært labre besøkstall på amerikanske kinoer, på tross av at 2007 er blitt betegnet som et uvanlig godt år for kvalitetsfilm. Som Goldstein skriver: "Something has gone horribly wrong in the specialty film business. Movies are dying left and right, with even the modest successes doing half of the business they used to do. What’s worse, this isn’t just a two-month slump. This is a real art-house depression." Kilden til problemet? Det er for mange gode filmer samtidig.

Problemet er rimelig absurd, men man kan se det også i Norge, med noen hederlige unntak. Kinoene og publikum er ikke helt i synk, kan det virke som. I høst har uvanlig mange solide filmer blitt lansert på norske kinoer, men få har blitt funnet av et større publikum. En rimelig tilgjengelig film som Michael Clayton har ikke tiltrukket seg så mange som man burde kunne forvente, og enda mer skuffende er mangelen på interesse for David Cronenbergs kritikerroste Eastern Promises. Den mest overraskende skuffelsen er at Cannes-vinneren Control om Ian Curtis ikke er bedre besøkt. Og ennå har vi ikke sett den store bølgen av kvalitetsfilmer som Hollywood slipper nå før Oscar-sesongen. Kinoene burde vært nedrent, men er det altså ikke. Dermed forsvinner de gode filmene fra kinoene før folk får summet seg – og alle taper.