Kritikken av filmkritikken sprer seg

Rushprint Nr. 3 i 2008I den ferskeste utgaven av Rushprint kommer medieviter L. Audun Bråten med en kritisk gjennomgang av norske filmanmeldere (EDIT: uten terningkast/poeng). Introduksjonen til saken ligger ute på modersidene våre, og der skriver Bråten blant annet: "Det var en gang, for lenge, lenge siden, da filmkritikere ivaretok en skapende funksjon bak selve filmproduksjonen, og faktisk bidro til å definere hvilken retning mediet skulle ta. Filmkritikk var et stolt yrke, og filmen – spesielt den europeiske – var en kunstform." Som man kan ane går det nedover derfra. Sjekk hele saken i bladet (og bli abonnent!). Her på bloggen skal vi nå gå gjennom reaksjonene som har kommet (og komme med vår egen analyse):
Litt bakgrunn: I Danmark utførte filmbladet Ekko i mars et lignende eksperiment med kritikk av filmkritikerne, men da var det bransjefolk selv som kom med kritikken (se vår bloggsak her, hvor vi etterlyste en lignende debatt her hjemme). Artikkelen satte i gang en god diskusjon i pannekakelandet. At det her hjemme ikke er bransjefolk, men medieviteren Bråten som kaster hansken, er kanskje enda bedre – for det finnes i alle fall ikke et fnugg av surmagethet i hans argumentasjon. Norske filmanmeldere, tolket gjennom det de får på trykk, er ganske enkelt ikke særlig bra. At han i tillegg trekker inn førsteamanuensis Anne Gjelsvik og hennes bok om norsk filmkritikk, "Mørkets øyne", gjør det hele enda mer fundert.

Så nå, etter at det nyeste Rushprint-nummeret har kommet ut, har flere medier fulgt opp saken: NRK Kulturnytt hadde i går en lengre debatt i studio (klikk her for å lytte (program 18.06.08 kl 08:05), her for å lese). Der snakker de, blant annet lederen i Norsk filmkritikerlag, Øyvor Dalan Vik, om at mye norsk filmkritikk grenser mot forbrukerjournalistikk istedenfor kunstkritikk (som det tross alt bør være). Man er dog enig om at det er hos redaktørene problemet først og fremst kan løses. Og i dag siterer Dagsavisen forfatter Erlend Loe på at han mener vi bør… se til Danmark: "Filmkritikeren Bo Green Jensen får stor plass til å boltre seg med all sin kunnskap. Han er flink til å koble sin uuttømmelige filmkunnskap til den filmen han anmelder." Og den danske filmbransjen er enig med Loe. Green Jensen fikk terningkast fem.

Kritikk.jpgNoe som ikke fokuseres så mye på i debatten, men som er viktig, er potensialet for fremveksten av en mer grundig, kunnskapsrik og variert norsk filmkritikk – på internett. Trass i at tabloidene og andre store aviser har kjempepopulære nettsteder, så utvides heller ikke satsningen på filmkritikk der (man trykker om igjen papiravis-sakene og kjører noen ekstra DVD-anmeldelser – til ære for, tør man si det… annonsørene.). Hvis problemet på papir er spalteplass, hva er så argumentet for ikke å tilby brukerne denne forseggjorte kritikken på nett? Med unntak av den fantastiske satsningen hos norske Le Monde Diplomatique, lurer jeg på – hvilke tradisjonelle medier har egentlig et helhjertet, kunnskapsrikt og innholdsfokusert fundament for sin filmdekning? Eller i det hele tatt en satsning?

Ofte finner jeg mye mer originalitet og innsikt i tekstene hos smale norske film- og kulturblogger, enn i f.eks Dagbladet. (Sjekk Speilet, Fred Ut, Sønn, Bharfot og arkivet til den en gang aktive bloggen Filmantrop. (Og sikkert mange flere jeg ikke har oppdaget ennå – tips i kommentarfeltet mottas med takk.)) Det som holder bloggmiljøet nede er som regel mangel på midler, distribusjon og (naturlig nok) noen ganger kunnskap. Men om jeg hadde ansvar for å forbedre og foredle norsk filmkritikk, så ville jeg satset på å feste et knipetak om ørene på kulturredaktørene omkring – og tilby et gratis, ukeslangt seminar fra Filmkritikerlaget til alle de talentfulle bloggerne som ønsker å dyrke frem egenartet filmkritikk – Anne Gjelsvik pleier å gi et slikt seminar for ungdom under TIFF hver januar; hva med å holde en mer ambisiøs variant i hovedstaden uten en forstyrrende (heh) filmfestival i nærheten?

La oss kaste et kort blikk til USA. Der sparkes nå filmkritikere ut av redaksjoner for fote, og folk stiller spørsmålet; dør filmkritikken? Det ikke alle (men noen) ser, er at filmkritikken som utføres på amerikanske filmblogger og nettsider ofte er av høy kvalitet (i hvert fall hvis man leter på rett sted). Ta for eksempel denne enestående anmeldelsen av Indiana Jones og krystallhodeskallens rike, fra bloggen The House Next Door. Eller denne analysen av Tideland, fra bloggen Drifting. Det er utallige eksempler, men en ting er sikkert: Fremtidens banebrytende filmkritikk vil vi finne på nett. Også her i Norge.

Forøvrig savnes det også i norsk filmkritikk et forbilde (som blant norske filmskapere, forresten). En ubestridt ener som leder an. Vi har mange veldig gode filmkritikere, men ingen Pauline Kael – ingen Roger Ebert. Jeg husker at den første norske filmkritikeren jeg lærte meg navnet på var (den gang) Arbeiderbladets Harald Kolstad. Han skrev fryktløst og med et vanvittig ordforråd, og skapte alltid følelser hos sine lesere (og filmfolk som ble slaktet). Så sluttet han. En annen briljant, erfaren ordsmed er Aftenpostens Per Haddal,
som dessverre pensjoneres til jul (har jeg hørt). Da mister vi nok en påle. Ikke det at det ikke finnes noe tilsig av unge kritikere, men som hele denne debatten indikerer – vi trenger en sterkere filmkritikerstand, og er ikke der helt ennå.

Hva tenker dere lesere? Har dere noen innspill? Kom med dem! Her er Harald Kolstads anmeldelse av Aune Sands Dis. Egentlig ikke et godt eksempel på den grundige filmkritikken vi nå etterlyser, men til inspirasjon:

Dis.jpg

Kritikken av filmkritikken sprer seg

Rushprint Nr. 3 i 2008I den ferskeste utgaven av Rushprint kommer medieviter L. Audun Bråten med en kritisk gjennomgang av norske filmanmeldere (EDIT: uten terningkast/poeng). Introduksjonen til saken ligger ute på modersidene våre, og der skriver Bråten blant annet: "Det var en gang, for lenge, lenge siden, da filmkritikere ivaretok en skapende funksjon bak selve filmproduksjonen, og faktisk bidro til å definere hvilken retning mediet skulle ta. Filmkritikk var et stolt yrke, og filmen – spesielt den europeiske – var en kunstform." Som man kan ane går det nedover derfra. Sjekk hele saken i bladet (og bli abonnent!). Her på bloggen skal vi nå gå gjennom reaksjonene som har kommet (og komme med vår egen analyse):
Litt bakgrunn: I Danmark utførte filmbladet Ekko i mars et lignende eksperiment med kritikk av filmkritikerne, men da var det bransjefolk selv som kom med kritikken (se vår bloggsak her, hvor vi etterlyste en lignende debatt her hjemme). Artikkelen satte i gang en god diskusjon i pannekakelandet. At det her hjemme ikke er bransjefolk, men medieviteren Bråten som kaster hansken, er kanskje enda bedre – for det finnes i alle fall ikke et fnugg av surmagethet i hans argumentasjon. Norske filmanmeldere, tolket gjennom det de får på trykk, er ganske enkelt ikke særlig bra. At han i tillegg trekker inn førsteamanuensis Anne Gjelsvik og hennes bok om norsk filmkritikk, "Mørkets øyne", gjør det hele enda mer fundert.

Så nå, etter at det nyeste Rushprint-nummeret har kommet ut, har flere medier fulgt opp saken: NRK Kulturnytt hadde i går en lengre debatt i studio (klikk her for å lytte (program 18.06.08 kl 08:05), her for å lese). Der snakker de, blant annet lederen i Norsk filmkritikerlag, Øyvor Dalan Vik, om at mye norsk filmkritikk grenser mot forbrukerjournalistikk istedenfor kunstkritikk (som det tross alt bør være). Man er dog enig om at det er hos redaktørene problemet først og fremst kan løses. Og i dag siterer Dagsavisen forfatter Erlend Loe på at han mener vi bør… se til Danmark: "Filmkritikeren Bo Green Jensen får stor plass til å boltre seg med all sin kunnskap. Han er flink til å koble sin uuttømmelige filmkunnskap til den filmen han anmelder." Og den danske filmbransjen er enig med Loe. Green Jensen fikk terningkast fem.

Kritikk.jpgNoe som ikke fokuseres så mye på i debatten, men som er viktig, er potensialet for fremveksten av en mer grundig, kunnskapsrik og variert norsk filmkritikk – på internett. Trass i at tabloidene og andre store aviser har kjempepopulære nettsteder, så utvides heller ikke satsningen på filmkritikk der (man trykker om igjen papiravis-sakene og kjører noen ekstra DVD-anmeldelser – til ære for, tør man si det… annonsørene.). Hvis problemet på papir er spalteplass, hva er så argumentet for ikke å tilby brukerne denne forseggjorte kritikken på nett? Med unntak av den fantastiske satsningen hos norske Le Monde Diplomatique, lurer jeg på – hvilke tradisjonelle medier har egentlig et helhjertet, kunnskapsrikt og innholdsfokusert fundament for sin filmdekning? Eller i det hele tatt en satsning?

Ofte finner jeg mye mer originalitet og innsikt i tekstene hos smale norske film- og kulturblogger, enn i f.eks Dagbladet. (Sjekk Speilet, Fred Ut, Sønn, Bharfot og arkivet til den en gang aktive bloggen Filmantrop. (Og sikkert mange flere jeg ikke har oppdaget ennå – tips i kommentarfeltet mottas med takk.)) Det som holder bloggmiljøet nede er som regel mangel på midler, distribusjon og (naturlig nok) noen ganger kunnskap. Men om jeg hadde ansvar for å forbedre og foredle norsk filmkritikk, så ville jeg satset på å feste et knipetak om ørene på kulturredaktørene omkring – og tilby et gratis, ukeslangt seminar fra Filmkritikerlaget til alle de talentfulle bloggerne som ønsker å dyrke frem egenartet filmkritikk – Anne Gjelsvik pleier å gi et slikt seminar for ungdom under TIFF hver januar; hva med å holde en mer ambisiøs variant i hovedstaden uten en forstyrrende (heh) filmfestival i nærheten?

La oss kaste et kort blikk til USA. Der sparkes nå filmkritikere ut av redaksjoner for fote, og folk stiller spørsmålet; dør filmkritikken? Det ikke alle (men noen) ser, er at filmkritikken som utføres på amerikanske filmblogger og nettsider ofte er av høy kvalitet (i hvert fall hvis man leter på rett sted). Ta for eksempel denne enestående anmeldelsen av Indiana Jones og krystallhodeskallens rike, fra bloggen The House Next Door. Eller denne analysen av Tideland, fra bloggen Drifting. Det er utallige eksempler, men en ting er sikkert: Fremtidens banebrytende filmkritikk vil vi finne på nett. Også her i Norge.

Forøvrig savnes det også i norsk filmkritikk et forbilde (som blant norske filmskapere, forresten). En ubestridt ener som leder an. Vi har mange veldig gode filmkritikere, men ingen Pauline Kael – ingen Roger Ebert. Jeg husker at den første norske filmkritikeren jeg lærte meg navnet på var (den gang) Arbeiderbladets Harald Kolstad. Han skrev fryktløst og med et vanvittig ordforråd, og skapte alltid følelser hos sine lesere (og filmfolk som ble slaktet). Så sluttet han. En annen briljant, erfaren ordsmed er Aftenpostens Per Haddal,
som dessverre pensjoneres til jul (har jeg hørt). Da mister vi nok en påle. Ikke det at det ikke finnes noe tilsig av unge kritikere, men som hele denne debatten indikerer – vi trenger en sterkere filmkritikerstand, og er ikke der helt ennå.

Hva tenker dere lesere? Har dere noen innspill? Kom med dem! Her er Harald Kolstads anmeldelse av Aune Sands Dis. Egentlig ikke et godt eksempel på den grundige filmkritikken vi nå etterlyser, men til inspirasjon:

Dis.jpg
MENY