Det særegne ettminuttsprogrammet til Minimalen kortfilmfestival er såpass originalt at det er den sentrale profilen til denne kortfilmfestivalen, som i år arrangeres for nittende gang, og som fortjener beskrivelsen ‘ærverdig’, sammenlignet med ungfolen Kosmorama.
For de som ikke vet det; ettminuttsprogrammet på Minimalen fungerer som følger: Alle filmer som sendes til festivalledelsen innen fristen, og som er 60 sekunder eller mindre, kvalifiserer til visning – men kun én film per deltager. Det gjøres ingen sensur eller kvalitetskontroll. Filmene samles på én kassett, og vises deretter samlet for et spent publikum lørdag kveld under Minimalen. Før visningen får man et skjema med alle filmenes titler, og rett etter visningen leverer man sin stemme på beste ettminuttsfilm. Vinneren blåses opp til 35mm, og mottar vandreprisen Den Gyldne Saks. Dette fikk vi selvfølgelig med oss, og her er vår rapport:
I år var det 44 innsendte filmer, og det er ingen hemmelighet: 90 prosent er svært dårlige. Pretensiøse, amatørmessige og ofte latterlige… dette er norskspråklig bakgårds-youtube. Men så utrolig gøy! Særlig de som er latterlig dårlige. Det frigjørende lille minuttet redder nemlig nesten alle de dårlige filmene – de er over så fort, og så kommer det en ny rett etterpå. I år var det 4-5 filmer som holdt noenlunde mål, og et par var faktisk skikkelig gode.
Min favoritt var den vellagede animasjonsfilmen Oktober, laget av Birk Bjørlo. Filmen handlet om et par forskrudde typer som spiser pølser, og etterhvert – på morbid vis – spiser de opp hverandre. Stemningen i filmen var særegen og fikk meg nesten til å glemme at den bare var ett minutt lang, men min stemme holdt ikke; filmen tok ikke hjem saksen. Det var det en annen personlig favoritt som gjorde; Skrik av Cathrine Dahl. Programmets mest originale film skildret ganske enkelt en hverdag i en jentes liv, fra hun står opp til hun legger seg. Men gjennom hele dagen, og hele filmen, skriker hun. Hele filmen er et langt, skjærende skrik. Tolk det den som vil – filmen fikk varmest applaus av alle, og tok velfortjent hjem saksen.
I det man går ut av salen, klarer man ikke holde tilbake følgende tanke: «Neste år lager vi masse ettminuttsfilmer! Vi samler noen filmskapende venner, konstruerer en føljetong – en serie minutter som hører sammen – vi kupper programmet!» Om man ikke ender opp med å følge denne tanken, så er konklusjonen klar: Ettminuttsprogrammet på Minimalen, med alle sine svake filmer og fåtall gode, er veldig inspirerende.
Minuttet er den nye timen.
