Kosmorama bryr seg om talentutvikling, så mye at hele denne søndagen ble holdt av til debatt og case studies innenfor området. Filmfondet, filmskolen (fortsatt uten den dypt savnede ekstra -e’en), de regionale filmsentrene, regissører, produsenter – ja, kort sagt noen fra alle steder i det vi refererer til som den norske filmbransjen, har diskutert talentutvikling i Norge. Intensjonene var gode og programmet godt, men debatten savnet kanskje et skikkelig fokus på hva dette talentet skal bestå i.
Man snakker ut og inn om penger, fristilling for produsenter der de selv kan utvikle prosjekt hele veien, om at det er for lite penger i eksempelvis «nye veier….»-satsingen og så videre. Som så ofte blir det altså en debatt om kapital, fremfor om hva som skal ligge i fine ord som kreativitet og nyvinning. Lisa Marie Gamlem satt i panelet under tematikken talentutvikling og ny filmpolitikk. Regissøren fikk støtte fra ordningen til sin Bennys Gym. Hun etterspurte det som ingen før henne hadde nevnt – Hva skal dette talentet bestå i?
Gamlem snakket om at vi trenger hele spennet i norsk film, at talentsekken bør fordeles fra han som vil lage splatterfilm til hun som vil lage melankolsk drama. At talentutviklingen bør favne det hele og skape grobunn for mangfoldet. Personlig mener jeg at talentutviklingen bør ha som uttalt mål at de originale og uortodokse regissørene, vel så mye som Grimstad-vinnere, føler at dette er en satsing de kan søke på. Terskelen for å sende en søknad bør være lav, slik at alle tør å våge seg frempå.
Sålangt er det vel bare én «nye veier…»-støttet produksjon som kan sies å være i denne kategorien: Kappemannen vender tilbake er tittelen på den. Kim Hiorthøy og Gunilla Heilborn har regien på en film som ihvertfall med den forsmaken vi fikk se, tyder på å være noe ganske så annet enn Vinterland eller Lullaby. Peter Bøe snakket om denne prosessen, og understreket at talentutviklingen nettopp skal åpne for disse alternative prosessene. Eller som han selv sa; vi har ikke noe med hvordan filmen blir laget eller når den blir ferdigstilt, sålenge vi vet at det kommer en film til slutt.
Hisham Zaman (Vinterland, -også støttet) tilførte debatten noe viktig og essensielt, da han trakk frem regissørens posisjon i forhold til hva de tildelte pengene brukes på. Han etterlyste muligheten for regissøren å kunne utvikle seg i trygge rammer, eksemplifisert i noe så banalt som tilgang på et eget kontor. Han tok dermed opp stafettpinnen fra Jens Lien, som på regiseminaret i høst etterlyste en registol på filmsettet.
Talentutvikling bør handle om å finne rammevilkår som gagner både regissører og produsenter, samtidig som den bør representere et stort mangfold i regissørenes utdanningsbakgrunn, sjangre, uttrykk og ikke minst arbeidsmetoder. Det finnes ingen oppskrift på hvordan man lager film eller hvordan man lærer seg håndverket. Vel har mange forsøkt, men det er selvsagt fånyttes. Enhver form for talentuvikling bør derfor først og fremst ha som hovedmål å bygge fast grunn under de som har noe originalt og nyskapende på hjertet.
