Berlinalens kortfilmprogram var i år oppdelt i to segmenter à 90 minutter. Animasjon, fiksjon og mer eksperimentell kortfilm var alle representert i et utvalg som ikke var spesielt imponerende på noen måte. Gullbjørnen gikk til nederlandske Raak av Hanro Smitsman, en film som vel kanskje var den mest originale av samtlige. Tre fremstillinger av én historie flettes sammen i en fortettet og veldig godt regissert historie. Her er juryens uttalelse:

«…for being a brilliant film on its approach to the subjects of love, anger and desperation. But you mustn¿t forget to mention the humour of the film. We honour the ability of the director to show in a compact manner three angles of the same story.¿

Sølvbjørnen gikk til franske Decroche av Manuel Schapira, delt med kinesisk/taiwanske/amerikanskje Mei av Arvin Chen. Førstnevnte er en nesten banal historie om en ensom jente som ringer opp tilfeldige forbipasserende på en gate i Paris; en kortfilm som filmskaperne selv fortalte at var mer som et spontant helgeprosjekt enn noe annet.

«…a short sweet comedy that evidences the lack of ability to communicate. It shows the twist of the digital age that men and women are quite gullible to a voice on the phone.¿

Den andre er en vel så enkel kjærlighetshistorie fra et gatekjøkken i Taipei, forøvrig min personlige favoritt. I løpet av 14 minutter greier regissøren både å ta meg inn i et veldig eksotisk landskap, samtidig som den har en engasjerende og rørende historie om en gutt som ikke får seg til å fortelle sin store kjærlighet om sine følelser, presist fortalt med en veldig visuell stil.

«…for creating a beautiful and tender unconditional urban love story¿.

Prix UIP gikk til en annen favoritt; britiske Rotten Apple av Ralitza Petrova og The DAAD short film prize gikk til tyrkiske Nnem Sinema Ögreniyor av Nesimi Yetik for filmens fotoarbeid.