Kassovitz blogger for forstaden

Den franske regissøren og skuespilleren Mathieu Kassovitz lagde i sin tid en hardtslående skildring av tilværelsen for franske innvandrere i de forstedene som nå brenner. I La Haine, eller Hatet, møtte vi unggutter av nordafrikansk herkomst uten framtidsutsikter, og filmen var den første såkalte ¿?banlieu-filmen¿? som ble en stor kommersiell suksess. I flere uker er Kassovitz blitt nedrent av henvendelser fra verdenspressen om å kommentere de siste ukenes eksplosive utvikling i franske byer. Istedenfor å svare på alle henvendelsene har han valgt å skrive ned sine tanker rundt hendelsene på sin egen blogg.
Og Kassovitz er ikke nådig i sin kritikk av franske myndigheter, og innenriksminister og framtidig presidentkandidat, Nicolas Sarkozy i særdeleshet:

¿If the suburbs are exploding once again today, it is not due to being generally fed up with the conditions of life that entire generations of «immigrants» must fight with every day. There is not, unfortunately, anything political in the combat that is pitting the youth of low rent housing projects against Nicolas Sarkozy’s police forces. These burning cars are surface eruptions in the face of the lack of respect the Minister of the Interior has shown toward their community¿?.
¿Nicolas Sarkozy does not like this community, he wants to get rid of this «these punks» with high pressure water hoses and he shouts it out loud and clear right in the middle of a «hot» neighborhood at eleven in the evening.¿? ¿The response is in the streets. «Zero tolerance» works both ways¿¿Nicolas Sarkozy is certainly a little Napoleon, and I do not know if he has the potential of a real one, but it will be impossible to say tomorrow that we didn’t know.¿?

Samtidig, på nettstedet Slate (The film that predicted the French riots), skriver Matt Feeny en interessant og kritisk analyse av La Haine med skråblikk til den nåværende betente sosiale situasjonen. Han påpeker hvor aktuell filmens tematikk fortsatt er, men er samtidig kritisk til enkelte valg regissør Kassovitz har foretatt i utformingen av filmen:

¿Mathieu Kassovitz’s acclaimed 1995 film La Haine (Hate), which examines the lives of three young men from a housing project outside Paris, begins with its narrator telling the old joke about a guy who, falling from a tall building, repeats to himself, «So far so good ¿ so far so good.» The joke refers to the explosive conditions that were building in France’s suburban housing projects at the time. It’s a little didactic, but it’s only a joke. And it’s not a bad metaphor for France’s willful blindness to the problems of its suburban ghettos, where immigrants from North and sub-Saharan Africa (and now their children and grandchildren) are garrisoned outside France’s beautiful old cities, literally marginalized. The French government insists that the inhabitants of these ghettoes are «citizens,» as French as anyone, but it lacks either the will or the means to integrate them into the everyday civic and economic life of the nation. «Funny,» the young rioters seem to be saying, «but I don’t feel French.»

Kassovitz blogger for forstaden

Den franske regissøren og skuespilleren Mathieu Kassovitz lagde i sin tid en hardtslående skildring av tilværelsen for franske innvandrere i de forstedene som nå brenner. I La Haine, eller Hatet, møtte vi unggutter av nordafrikansk herkomst uten framtidsutsikter, og filmen var den første såkalte ¿?banlieu-filmen¿? som ble en stor kommersiell suksess. I flere uker er Kassovitz blitt nedrent av henvendelser fra verdenspressen om å kommentere de siste ukenes eksplosive utvikling i franske byer. Istedenfor å svare på alle henvendelsene har han valgt å skrive ned sine tanker rundt hendelsene på sin egen blogg.
Og Kassovitz er ikke nådig i sin kritikk av franske myndigheter, og innenriksminister og framtidig presidentkandidat, Nicolas Sarkozy i særdeleshet:

¿If the suburbs are exploding once again today, it is not due to being generally fed up with the conditions of life that entire generations of «immigrants» must fight with every day. There is not, unfortunately, anything political in the combat that is pitting the youth of low rent housing projects against Nicolas Sarkozy’s police forces. These burning cars are surface eruptions in the face of the lack of respect the Minister of the Interior has shown toward their community¿?.
¿Nicolas Sarkozy does not like this community, he wants to get rid of this «these punks» with high pressure water hoses and he shouts it out loud and clear right in the middle of a «hot» neighborhood at eleven in the evening.¿? ¿The response is in the streets. «Zero tolerance» works both ways¿¿Nicolas Sarkozy is certainly a little Napoleon, and I do not know if he has the potential of a real one, but it will be impossible to say tomorrow that we didn’t know.¿?

Samtidig, på nettstedet Slate (The film that predicted the French riots), skriver Matt Feeny en interessant og kritisk analyse av La Haine med skråblikk til den nåværende betente sosiale situasjonen. Han påpeker hvor aktuell filmens tematikk fortsatt er, men er samtidig kritisk til enkelte valg regissør Kassovitz har foretatt i utformingen av filmen:

¿Mathieu Kassovitz’s acclaimed 1995 film La Haine (Hate), which examines the lives of three young men from a housing project outside Paris, begins with its narrator telling the old joke about a guy who, falling from a tall building, repeats to himself, «So far so good ¿ so far so good.» The joke refers to the explosive conditions that were building in France’s suburban housing projects at the time. It’s a little didactic, but it’s only a joke. And it’s not a bad metaphor for France’s willful blindness to the problems of its suburban ghettos, where immigrants from North and sub-Saharan Africa (and now their children and grandchildren) are garrisoned outside France’s beautiful old cities, literally marginalized. The French government insists that the inhabitants of these ghettoes are «citizens,» as French as anyone, but it lacks either the will or the means to integrate them into the everyday civic and economic life of the nation. «Funny,» the young rioters seem to be saying, «but I don’t feel French.»

MENY