Voksne dramaer som Jernkvinnen, The Descendants, Ides of March/Maktens menn, Muldvarpen(Tinker, Tailor, Soldier, Spy), Kongens tale og The Artist er blitt den siste tidens største kinofilmer. Og i filmer som Best Exotic Marigold Hotel kjemper et cast med eldre stjerneskuespillere med å få styr på alderdommens prøvelser.
At disse filmene kan produseres i dag og får så stor suksess, avspeiler en oversett revolusjon ifølge David Cox i The Guardian: Eldre mennesker strømmer tilbake til det store lerretet. De søker noe annet, og nå forsøker filmbransjen å imøtekomme det eldre publikummet.
Inntil nylig ble kinoen oppfattet som en adgang forbudt-sone for eldre mennesker og ble ifølge Cox dominert av bråkete, popcorntyggende og colasølende tenåringer som sms’et under forestillingen. Lerretet var fylt opp med vampyrer, romvesener, superhelter, infantile fantasier, vulgære komedier eller absurde special effects.
Alt dette finns selvfølgelig fremdeles, men nå begynner en annen tendens å gjøre seg gjeldende, skriver David Cox i en artikkel som også er blitt oversatt til dansk i Information.
Typisk for trenden er en film som Laksefiske i Yemen, hvor en eldre forsker opplever en «sent-blomstrende kjærlighet» på sin reise rundt i støvete arabiske elveleier.
Dustin Hoffman regidebut, The Quartet, handler om en gruppe operasangere som bor på et eldrehjem. Omkring en tredjedel av kommende Hollywood-produksjoner vil bli produsert med tanke på et eldre publikum.
Der er snakk om et historisk paradigmeskifte. Filmbransjens fokus på de unge startet for alvor på 70-tallet. Det store arbeiderklassepublikummet var gått over til tv, og det ble vanskeligere å skape store kassasuksesser.
Løsningen ble da å satse på tenåringene som ble født i etterkrigstidens babyboom – et publikum med mange lommepenger og bredere horisonter. Snart fikk de krisetruede filmstudioene erobret nettopp denne gruppen med enkle, spenndende og spektakulære filmer som Haisommer og Star Wars.
Dette ble starten på flerkino-æraen, hvor de unge strømmet til nye kinokomplekser og også kjøpte popcorn, brus, merchandise og spill i stor stil. Billetsalget steg merkbart – i Storbritannia fra 54 millioner solgte kinobilletter i 1984 til 176 millioner i 2002.
Kinoenes satsning på de unge skulle vise sig å ha en begrenset holdbarhet. Akkurat slik som deres egne foreldre gikk denne etterkrigsgenerasjonen over til tv’en når de ble eldre, fordi tv kunne tilby mere modne dramaer enn det store lerret.
I en periode opprettholdt filmbransjen billettsalget ved å satse på neste generasjon, men etterhvert begynte også den å forsvinne. Sosiale nettverkstjenester, internettet, smarttelefonen, spill og andre elektroniske konkurrenter distraherte de unge kinogjengerne.
Mange oppdaget også at hvis de ville se film, så kunne de bare stjele den selv på fildelings-websteder. I USA falt antallet kinogjengere i aldersgruppen 18 til 24 med 12 prosent alene i 2010.
Filmbransjen har forsøkt å avverge trusselen med nye filmer som er enda mer spektakulære og i stigende grad også i 3D. Problemet er bare, at dette gjør det langt dyrere å produsere filmene, noe som gir høyere billettpriser og skremmer de unge vekk.
Det viser seg at antallet av 50+ amerikanere som jevnlig går på kino steg med 68 prosent fra 1994 til 2010. I Storbritannia steg andelen av de over 45 år blant regelmessige kinogjengere fra 14 prosent i 1997 til 30 prosent i 2008.
Andre bransjer har for lengst innsett at man kan tjene penger på de gråhårete, men for filmindustrien har det tatt tid å innse dette. Hollywood har lenge tenkt på de eldre som et ’én gang i året-publikum’, og filmstudioene gadd lenge ikke å invitere 50+ med som testpublikum. Men eldre mennesker er den rakest voksende aldersgruppen i den vestlige verden.
Eldre mennesker har som regel en annen smak enn de unge: Effekttunge, spektakulære publikumssuksesser er ikke interessante for dem.
-De siste årene har vi sett et større fokus på å lage kvalitetsfilm, forteller Andrew Myers, administrerende direktør for Everyman Cinemas.
-Det er ingen tvil om at det modne publikummet anerkjenner kvalitet når de ser det. Og at de eldre kan gjennomskue filmer som ikke er så godt laget.
Det er ikke kun filmstudioene som har tilpasset seg denne endringen i det kjøpekraftige publikummet. Også kinoene omstiller seg. Kinoens status som eksklusiv premierekatedral er under angrep fra online-streaming og nedlasting – plattformer som eldre filmelskere er mindre interesserte i.
Dermed har stadig flere kinoer begynt å beile til den eldre målgruppen. Komfortable barer og lounger har gjort mange kinoer mer innbydende.
Karakterbaserte dramaer som eldre mennesker ofte foretrekker, er langt billigere å produsere og behøver derfor ikke å spille inn like mye. Kongens tale kostet 10 mio. pund (86 mio. kr.), og det hadde ikke vært noen katastrofe hvis den hadde floppet.
Risikofylte investeringer kan åpne opp for helt nye kreative muligheter.
Selv Hollywood-studioene viser større interesse for produksjoner under 30 millioner pund. Dermed ser fremtiden litt lysere ut for eksperimenterende og uavhengige regissører. Kanskje får vi ikke bare flere filmer for eldre mennesker, men kanskje flere og bedre filmer for alle.
