På tampen av julefeiringen, mens vi ennå har familienevrosene friskt i minne, vil jeg også i år anbefale noen filmer som hjelp til å bearbeide og eventuelt fordrive juledemonene.
En tendens i moderne julefilm for voksne har vært å utnytte julehøytiden som arena for kjernefamiliens nevroser og sammenbrudd. Et eksempel er amerikanske The myth of the fingerprints, som skildrer familiens eneste årlige sammenkomst som et klaustrofobisk mareritt. Vi husker også den norske filmen Når nettene blir lange, der Svein Scharffenbergs alkoholikerpappa er et overbevisende vandrende førjulsmareritt.
Etter Reisen til Julestjernen har den tradisjonelle oppbyggelige julefilmen for barn forsvunnet fra norsk film. Det betyr selvsagt ikke at Pitbullterje på sitt vis ikke er oppbyggelig med sin barskere humor. Men den henvender seg til større barn og ungdom – eller til «nesten hele familien», som det het i lanseringskampanjen. Filmen slår an hos større barn for den respektløse omgangen med julens konvensjoner. Den befriende humoren kompenserer for det nedslående bildet filmen tegner av familielivet i julen. Dessuten serverer regissør Arild Fröhlich oss en fornøyelig mini-hommage til en annen stor julefilm, Ingmar Bergmans Fanny og Alexander.
Den fremste kandidaten til å overta den opphøyde posisjonen som Fanny og Alexander innehar, som julefilmen over alle julefilmer for voksne, må være den franske filmen En Julefortelling (foto). Tittelen på filmen er ikke noe bedrag. Selv om filmen inviterer til et møte med en dysfunksjonell familie som herjes av sykdom, død og interne stridigheter, er filmen en inspirert og oppløftende opplevelse. Se for deg Jonathan Franzens familie-psykodrama Korrigeringer, men med et langt mer slagferdig og underholdende rollegalleri som rammer hverandre med kullsvarte – og svært franske – syrligheter. Mathieu Amalric er totalt uforutsigbar i rollen som sønnen fra helvete, og er i harmoni med filmens skjeve juleevangelium. Resten av rollegalleriet er fylt opp av kremen av franske skuespillere, med en deilig og passe kald Catherine Denuive i en sentral rolle som moren fra, ja, nettopp – helvete
Atle Antonsens forfyllede kjøpesenter-julenisse har sin forløper i Billy Bob Thorntons hedonistiske julenisse i Bad Santa. Den alternative julefilmen som allerede etter få år har fått definitiv kultklassiker-status, blir også flittig vist på flere tv-kanaler før jul. Filmen er et fornøyelig overflødighetshorn av politisk ukorrekte vitser om alt fra alkoholikere til understimulerte barn. Julenissen henfaller dessuten til en seksuell praksis i kjøpesenterets prøverom som harmonerer dårlig med hva julens evangelium foreskriver.
«Bad Santa er en film som Lenny Bruce ville elsket,» erklærte en entusiastisk anmelder om denne filmen. Min favoritt blant de moralsk forargede anmeldelsene står CNN for: «Istedenfor å klatre ned piper og glede barn over hele verden, er denne Kris Kringle mer interessert i å sjekke jenter og skrike profaniteter til barn. Det er et (…) overgrep mot sansene og definitivt en fornærmelse mot alt som er vakkert og mot et høyt verdsatt barne-ikon.»
En like uimotståelig filleristing av julehøytiden står den britiske komikeren Rowan Atkinson for i Blackadder’s Christmas Carol (Sorte orms jul). Her blir Charles Dickens’ oppbyggelige fortelling fullstendig endevendt av Blackadder-gjengen. Atkinsons Ebenezer er en god mann som gjerne gir sin siste penny til mennesker i nød – selv om han fortsatt forbeholder seg retten til å verbalt voldta sin lakei Baldrick. Da Ebenezer sovner på julaften, blir han vekket av Juleånden som forteller ham at det er råttenskap, og ikke noble handlinger, som har holdt hans forfedre ved makten så lenge. Ebenezer lærer med andre ord noe helt annet enn Dickens’ original. Istedenfor Dickens’ credo «God bless us, everyone», serverer Atkinson oss følgende alternative juleevangelium: «Bad guys have all the fun!»
I Robert Zemeckis uvanlig dystre 3D-film A Cristmas Carol straffes Ebenezer Scrooge (Jim Carrey) for sin grådighet på en måte jeg ikke kan huske i noen annen filmversjon av Charles Dickens fortelling. Han slynges gjennom en fryktinngytende skjærsild og forfølges av mannen med ljåen i en uforholdsmessig stor del av filmen. Det er som om Zemeckis her kanaliseres det blodferske raseriet fra det amerikanske folkedypet overfor finansverdenens grådighet. Ebenezer har alltid vært en karikatur på grådighet og victoriansk darwinisme, men her er han til tider grotesk.
En av de mest slitesterke juleklassikerne er Frank Capras It’s a wonderful life (Livet er vidunderlig) fra 1946. Det er en feelgood-film med en desperat undertone man vanligvis ikke forbinder med julefilmer fra 40-tallet og Capras øvrige filmer (Meet John Doe, Mr. Smith goes to Washington). Filmen tar en mørk vending når hovedpersonen George Bailey mister julestrias kassabeholdning på selveste julaften, og risikerer konkurs. Han vurderer å ta sitt eget liv, men en reddende engel kommer ham imidlertid til unnsetning og tilbyr ham å få se hvordan den vesle byen ville fortonet seg uten hans positive innflytelse. Regissør Capra sender George ned i en underverden som turer frem med ubønnhørlig logikk, uten medfølelse for dem som er svake og annerledes, og det er der han gjenfinner troen på den amerikanske drømmen.
Til tross for filmens film noir-lyssetting har den en forutsigelig happy ending med Capras ukuelige tro på «the little man» . Men filmens nattside åpner for det uforutsette, for marerittet. Det blir derfor opp til enhver å avgjøre om filmen er en oppbyggelig familiekomedie, slik den kanskje var ment, eller minner mest om «Norman Rockwell på en dårlig syretripp», slik filmen ble omtalt av en kritiker fra vår tid.