Jeg vet ikke helt hvordan dette skjedde, og hvem man skal gi æren, men sannsynligvis er det Joachim Trier selv. For i løpet av noen korte måneder har Trier etablert seg som en verdensregissør. En regissør som ikke lenger er låst fast her hjemme i Norge, men som tenker større, bredere, lengre – internasjonalt. Riktignok vil noen påstå at dette allerede begynte å skje da han viste Reprise i Sundance, andre at det er bevis nok at filmen er solgt til 30 land. Kynikerne vil sikkert ytre et men, kjære deg blogger, det er da virkelig ikke første gangen en norsk film drar til utlandet!
Og jeg mener de isåfall tar feil. For meg er dette første gangen jeg ser en norsk regissør bli så profilert på navn, på personlighet, på stemmen bak filmen. Et eksempel er dette intervjuet hos ComingSoon eller alt vi skrev om på hovedsidene i forrige uke. Vi har kanskje sett lignende med Hans Petter Moland, Bent Hamer eller Pål Sletaune, men igjen er det noe annerledes her. Det er rett og slett følelsen av at Trier med én eneste film har tatt steget opp i verdenseliten, og det med en selvsikkerhet, trygghet og innsikt som ingen av de ovennevnte noensinne fikk frem. Forhåpentligvis vil det ha sin påvirkning også på vår hjemlige bransje. Her står jo det meste fortsatt helt stille.
