Jenter

Jenter

I morgen har den mye omtalte norske dokumentarfilmen Jenter premiere, og i dag kom anmeldelsene. Det er en jevnt over ganske god mottagelse, med interessante synspunkter fra både kvinnelige og mannlige anmeldere. Ingrid Bentzrud i Dagbladet flesker til med en anmeldelse som uttrykker skuffelse, samtidig som anmeldelsen i seg selv er skuffende. «Jeg liker ikke Myrens film like godt som Olins, og jeg vet ikke helt hvorfor,» skriver Bentzrud, og synliggjør en likegyldighet til stoffet. «Jeg skjønner ikke helt hva Hanne Myren egentlig har villet med denne filmen, annet enn å vise dette fram: Se her, jentene er like fæle som gutta.» Jeg stiller meg uforstående til at Bentzrud ikke har kunnet hente mer ut av filmen, slik som Leif Tore Lindø i Rogalands avis har gjort. «Det er aldri spekulativt eller tillaget,» skriver han, «bare nært, ærlig og godt fortalt. Dette høres ut som ingrediensene i alle filmer som noen gang er laget om ungdommer, men denne filmen har mye mer punch enn lignende prosjekter.»

Den kanskje mest velfunderte anmeldelsen av Jenter fant jeg i Vårt land, der Alf Kjetil Walgermo har latt filmen gå godt inn under huden. Han legger et kjønnspremiss til grunn i første avsnitt; «Denne meldinga er skriven av ein mannleg meldar i slutten av tjueåra. Eg kunne like gjerne ha skrive om ein science fiction-film. Trass i det enorme kulturelle gapet kan eg likevel konstatere at Hanne Myren har laga ein god dokumentar om jentene ved Ruseløkka ungdomsskole i Oslo. » En definitivt misfornøyd anmelder er Gudrun G. Hagen i Budstikka, som, lik Dagbladet, gir terningkast tre, og konkluderer på følgende måte; «Jenter proklameres som en kjærlighetsfilm om venninner. Det er mest konflikter og mindre av kjærligheten. Det er ingen overraskelse at enkelte jenter i ungdomstiden skifter bestevenninner like ofte som andre skifter truse. I skogen av gode filmer som går nå, er ikke dette en jeg vil anbefale noen å bruke tid på.»

Til sist vil jeg peke til Per Haddals gjennomgang av filmen i Aftenposten, der han skriver med entusiasme om det han kaller «et tidsdokument!» Han liker filmen, virker nesten fascinert av dens innhold, men kommer også med en faderlig bekymring; «Kunne det ikke ha vært på sin plass å beskytte disse ungdommene litt mot seg selv?»

Betimelig spørsmål, men filmskaperne har nok vært like, om ikke mer, opptatt av dette tillitsforholdet enn noen andre. Jenter har premiere i morgen 2. februar, på mange kinoer rundt om i landet.

Se forøvrig også disse anmeldelsene: Stavanger Aftenblad, Dagsavisen og Side2. Nå er også VG og NRK på nett med sine. Guldvåg Staalesen i P2 fremviser forøvrig den samme likegyldighet som gjorde Bentzruds anmeldelse så svak.

Og: Klassekampen har tatt en prat med noen av jentene om mottagelsen av filmen, og hvordan det er å se den, to år etter opptakene ble gjort.

Jenter

Jenter

I morgen har den mye omtalte norske dokumentarfilmen Jenter premiere, og i dag kom anmeldelsene. Det er en jevnt over ganske god mottagelse, med interessante synspunkter fra både kvinnelige og mannlige anmeldere. Ingrid Bentzrud i Dagbladet flesker til med en anmeldelse som uttrykker skuffelse, samtidig som anmeldelsen i seg selv er skuffende. «Jeg liker ikke Myrens film like godt som Olins, og jeg vet ikke helt hvorfor,» skriver Bentzrud, og synliggjør en likegyldighet til stoffet. «Jeg skjønner ikke helt hva Hanne Myren egentlig har villet med denne filmen, annet enn å vise dette fram: Se her, jentene er like fæle som gutta.» Jeg stiller meg uforstående til at Bentzrud ikke har kunnet hente mer ut av filmen, slik som Leif Tore Lindø i Rogalands avis har gjort. «Det er aldri spekulativt eller tillaget,» skriver han, «bare nært, ærlig og godt fortalt. Dette høres ut som ingrediensene i alle filmer som noen gang er laget om ungdommer, men denne filmen har mye mer punch enn lignende prosjekter.»

Den kanskje mest velfunderte anmeldelsen av Jenter fant jeg i Vårt land, der Alf Kjetil Walgermo har latt filmen gå godt inn under huden. Han legger et kjønnspremiss til grunn i første avsnitt; «Denne meldinga er skriven av ein mannleg meldar i slutten av tjueåra. Eg kunne like gjerne ha skrive om ein science fiction-film. Trass i det enorme kulturelle gapet kan eg likevel konstatere at Hanne Myren har laga ein god dokumentar om jentene ved Ruseløkka ungdomsskole i Oslo. » En definitivt misfornøyd anmelder er Gudrun G. Hagen i Budstikka, som, lik Dagbladet, gir terningkast tre, og konkluderer på følgende måte; «Jenter proklameres som en kjærlighetsfilm om venninner. Det er mest konflikter og mindre av kjærligheten. Det er ingen overraskelse at enkelte jenter i ungdomstiden skifter bestevenninner like ofte som andre skifter truse. I skogen av gode filmer som går nå, er ikke dette en jeg vil anbefale noen å bruke tid på.»

Til sist vil jeg peke til Per Haddals gjennomgang av filmen i Aftenposten, der han skriver med entusiasme om det han kaller «et tidsdokument!» Han liker filmen, virker nesten fascinert av dens innhold, men kommer også med en faderlig bekymring; «Kunne det ikke ha vært på sin plass å beskytte disse ungdommene litt mot seg selv?»

Betimelig spørsmål, men filmskaperne har nok vært like, om ikke mer, opptatt av dette tillitsforholdet enn noen andre. Jenter har premiere i morgen 2. februar, på mange kinoer rundt om i landet.

Se forøvrig også disse anmeldelsene: Stavanger Aftenblad, Dagsavisen og Side2. Nå er også VG og NRK på nett med sine. Guldvåg Staalesen i P2 fremviser forøvrig den samme likegyldighet som gjorde Bentzruds anmeldelse så svak.

Og: Klassekampen har tatt en prat med noen av jentene om mottagelsen av filmen, og hvordan det er å se den, to år etter opptakene ble gjort.

MENY