Irina Palm er blitt Berlinalens store snakkis, og Marianne Faithfull i tittelrollen er blitt festivalens store stjerne. Ja, faktisk er filmen blant favorittene til å stikke av med årets Gullbjørn.

Irina Palm er historien om en bestemor med et barnebarn som dør hvis ikke han får gjennomført en dyr operasjon i Melbourne, Australia. Foreldrene er maktesløse, og bestemor Maggie må trå til med det hun har av ressurser. Hun går fra bank til bank, desperat på å skaffe til veie de 6000 pund operasjonen koster. Men bankene avviser henne én etter én, og hun må snart innse at hun må finne en annen utvei. På vei hjem passerer hun en skilt som annonserer etter hostess til stedet Sexy World. Maggie går ned i den mørke kjelleren, og finner et sexpalass av dimensjoner med nakne damer i midten og aldrende businessmenn i hjørnene. Hun møter innehaveren; Miki, som forklarer henne at hostess bare er et pent ord for hore og at de er på leting etter et nytt tilskudd til bedriftens tjenester. Han undersøker Maggies hender, og tilbyr henne å prøve seg. Maggie takker ja til en prøveperiode , og blir introdusert for en annen hostess som skal gi henne opplæring i den noe spesielle jobben…

Irina Palm er en hysterisk komedie på grensen til farse, godt hjulpet av de vulgære elementene i manus. Vi så filmen på en nattvisning på et fullsatt Urania Cinema, og allerede under Berlinalens logo var det tydelig at majoriteten av publikum hadde fått med seg både hva filmen eksplisitte handling var. Fnising og latter hørtes overalt i det filmen begynte, og trass i en snittalder på 40-45 i salen var stemningen mer som i en pubertal ungdomskoleklasse med seksualundervisning. Gjennom hele filmen runget latteren, tidvis avbrutt av unison applaus ettersom Maggies ferdigheter på Sexy World blir mer og mer kjent, og hun etterhvert tar navnet Irina Palm. Visningen ble etterfulgt av den lengste applausen jeg har opplevd her nede, og jeg hørte opptil flere som omtalte den som sin sålangt største favoritt.

Vel.. Dette er ikke en film med stor nerve, dyptgripende konflikter og et viktig budskap. Selv med det dramatiske bakteppe med det døende barnebarnet, blir filmen aldri særlig dyptloddende. Manuset bærer preg av å porsjonere ut plottet i jevne doser, og regissør Sam Garbarski vet å plassere de store godbitene på de rette stedene. Marianne Faithfull er både troverdig og god som Maggie, trass i at hun i manuset er en passiv karakter som bærer lite preg av tragedien som utspiller seg rundt henne. Miki spilles av Miki Manojlovic, og han er vel den som gjør mest ut av sin rolle, sammen med guttungen som troverdig spiller sykt barnebarn. Men i det fulle og hele greier Irina Palm å bli en film som skiller seg ut og som fortjener den store oppmerksomheten den har fått av både publikum og presse her nede. Tittelen er enda ikke kjøpt opp til Skandinavisk kino, men det er tydelig at den kan bli en stor suksess også på norske kinoer.