Den tsjekkiske Oscar- (Closely Watched Trains, 1966) og Gullbjørnvinnende (Larks on a String, 1990) regissøren Jirí Menzel er tilbake i Berlin. Han er her med den burleske dramakomedien I Served the King of England; en film som det har tatt over 10 år å lage.
Igjen filmatiserer Menzel et av landsmannen Bohumil Hrabal sine verk, denne gangen om den noe merkverdige kelneren Jan Dites liv. Det er et episk verk – fra barndommen ved den tysktsjekkiske grensen, via engasjement som servitør på berømte Hotel Pariz i det dekadente 30-talls Praha til nazistenes inntog i byen og etter hvert i tjeneste ved et av Hitlers Lebensborn. Men I Served the King of England er allikevel ikke et historisk drama i ordets vanligste betydning; dette er tross alt en Jirí Menzel-film!
Før jul var jeg på en større workshop med Jirí Menzel i Paris, arrangert av filmskolen La Fémis. Her fortalte Menzel selv om alle problemene han og produsenten Rudolf Biermann hadde i forarbeidet med filmen. Rettighetene ble i sin tid (romanen er fra 1974) lovet bort til fire forskjellige personer, noe som gjorde at Biermann og Menzel faktisk etter hvert måtte ta det hele til tsjekkisk domstol. På et tidspunkt var frustrasjonen så stor at den ellers så sindige regissøren angrep en av de tre andre på filmfestivalen i Karlovy Vary. Men teamet dro til slutt det lengste strået, og resultatet ble en film som siden premieren i januar har blitt sett av rekordmange 800.000 tsjekkere.
I Served the King of England er altså ikke et historisk drama i ordets rette forstand. Menzel tar sine særpreg som regissør hakket lenger enn før, og skaper en film som først og fremst er en ekstravagant hyllest til Tsjekkia. Vakre kvinner enten kliss nakne eller i gjennomsiktige kjoler, gullglinsende ølseidler på rekke og rad, buffet etter buffet med alle tenkelige bøhmske spesialiteter, kostymer og scenografi med en sjelden overgått detaljrikdom – det hele fanget inn av fotograf Jaromír Sofrs utmerkede foto i en vanvittig koreografi av slapsticks og nøye uttenkte krumspring. Underholdningsverdien er altså stor, og filmen burde kunne bli en publikumsfavoritt også utenfor Tsjekkia.
Samtidig makter aldri hverken karakterer eller historiens mer seriøse og alvorstunge elementer å komme under huden på oss. Kanskje er det nettopp på grunn av de store porsjonene humor og absurditet som preger hver eneste scene, mer sannsynlig er det fordi regissør og skuespillere karikerer rollene istedenfor å gi de et dypere innhold. Som publikum får vi derfor et mindre engasjert forhold til disse, og spesielt hovedpersonen Jan Dite forblir en underholdende klovn filmen igjennom. I Served the King of England er derfor storartet underholdning, men uten det engasjerende og dramatiske bakteppe den kanskje burde hatt. Allikevel er filmen et både interessant og fascinerende stykke arbeid fra den aldrende regissøren; den er herved anbefalt om den skulle dukke opp på norske kinoer!
(For en smakebit på filmens visuelle humor; et omfattende bildegalleri, og traileren.)
