Jeg anbefaler deg å lese Lars Oles omtale av Mike Leigh-forumet før denne.
De to siste dagene oppsummeres godt hvor utrolig det kan være å delta på Berlinalen. I går satt jeg på rad fem i en fullstappet teatersal og lyttet til Mike Leigh engasjert fortelle om hvordan han jobber frem sine filmer. Dagen etter kunne jeg med alt dette friskt i minne delta på verdenspremieren hans nyeste film, for deretter å høre regissøren snakke på pressekonferanse og i panelintervju. Slikt er selvsagt alene verdt reisen ned hit! Men hva med filmen?
Happy-Go-Lucky kan påstås å være Leighs første rendyrkede publikumskomedie, og som sådan er det godt mulig dette kan bli en aldri så liten suksess rundt om i Europa. Allikevel er filmen en aldri så liten skuffelse for oss som kanskje hadde ventet oss noe litt mer dyptloddende.
Kort oppsummert handler denne filmen om barneskolelærerinnen Poppy, hennes liv med venner og kollegaer og hvor rar og nerdete hun er. Ja, faktisk er det ikke stort mer å si om plottet. Riktignok ruller Leigh ut en hel del subplot i løpet av filmens noe langdryge to timer, men få eller ingen av dem blir forløst. Etter å ha hørt regissøren snakke om hvordan han dyrker frem sine filmer, vil jeg derfor av overnevnte årsak påstå at Happy-Go-Lucky er et veldig godt eksempel på hvordan denne prosessen dessverre ikke alltid resulterer i like interessante filmer. For mer enn i noen annen Mike Leigh-film, bærer denne preg av å være ustrukturert og uten fokus. Best oppsummert kan jeg vel si at den er akkurat like usammenhengende og distré som protagonisten.
Samtidig er Poppy er også en veldig sjarmerende dame, og produksjonen er stappfull med vittige dialoger og morsomme enkeltscener. Best av alt er en sekvens der en fyrig danselærer desperat forsøker å lære trauste briter Flamenco; en klassiker uten tvil! Det altså godt mulig at filmen vil trekke et stort publikum i Europa, og den vil etter all sannsynlighet gjøre hovedrolleinnehaver Sally Hawkins til stjerne.
Men Happy Go-Lucky mangler innlevelsen, varmen og engasjementet som preger Leighs beste filmer. Trass i at den er nydelig fotografert av Dick Pope, blir også filmens persongalleri unødvendig karikert av altfor enkle kostymer og scenografi. Legg til at musikken er forferdelig og uten nyanser, og du får en film som dessverre bare blir en rekke vittige dialoger i gode enkeltscener, men som i helhet mangler både rytme og fremdrift.
Litt skuffa, men jeg fikk meg jo en god latter!
