Norske barne- og familiefilmer er viktige for norsk film. Norske foreldre er bevisste på å ta barna sine med på norske filmer, og det utgjør en betydelig del av den norske filmens inntekter og er ikke noe bransjen må ta for gitt.

Jeg har likevel problemer med å forstå noen av de ropene som med jevne mellomrom kommer når et filmår av ulike årsaker ikke rommer mer enn et par barnefilmer. I 2012 var det to barnefilmer som fikk premiere, noe som har utløst krav om at vi må lage flere barnefilmer.

Denne gangen er det regissøren Arne Lindtner Næss som reagerer overfor Aftenposten. “Det er en skam at kun to norske barnefilmer fikk première i fjor”, mener han.

I oppslaget er det viet liten plass til det faktum at det i år kommer hele 7 barnefilmer på kino.

Det handler altså mer om tilfeldigheter enn noen neglisjering av barnefilmen. Om vi skal snakke om hva som bør gjøres, så handler det vel mer om å legge til rette for at man får spredt filmene på en mer hensiktsmessig måte.

For noen år siden tok en lystig Pål Sletaune til orde for at man skulle innføre et midlertidig forbud mot barnefilmen. Kanskje er det hans tur til å rope ulv nå som hele 7 barnefilmer skal dominere kinorepertoaret i 2013?