Hvorfor så lavt besøk på norsk kinodokumentar?

Ole Klemetsen i 'Blod & ære'Jubelscener for totalbesøkstallet i år på norske kinofilmer til tross: Det har bare vært et tidsspørsmål om når denne saken ville komme – og forrige helg tro Dagsavisen til, med følgende overskrift: "Norsk dokumentar flopper på kino". Siden vi følger besøkstallene tett her på Rushblogg har vi  sett det samme mønsteret hele høsten; årets norske kinodokumentarfilmer har ikke nådd ut til et stort publikum. Det mest forbløffende har nok vært at den meget publikumsvennlige (og Amanda-prisvinnende) filmen om Klemetsen-familien, Blod & ære, ble oversett. (Distributøren oppgir 7.000 solgte billetter til nå.) Men også til dels 99% ærlig, og nå nylig Prøvetid, har mislyktes i å nå ut til det store publikum.  

Så, hva er problemet? "I dag lages det for mange dokumentarfilmer for kino. Norsk Filminstitutt burde startet en massiv kampanje mot produsenter og TV-kanalene," sier regissør Even Benestad til Dagsavisen. For mange? Tre norske kinodokumentarer bør ikke være for mange. Selv ikke dersom alle lanseres samme høst. Det handler vel heller om måten filmene lanseres på. Visste i det hele tatt folk flest at disse filmene kom på kino? Et sitat fra Prøvetid-produsent Carsten Aanonsen avslører en hel del: 

[Filmen vår] ble overveldende godt mottatt av anmelderne på filmfestivalen i Haugesund og av publikum som kom på premieren, så det er overraskende at ikke flere gikk for å se den. Men vi vet jo at kinodokumentar er en smal sjanger, så jeg var forberedt på det.

Bransjefolk i Haugesund og crewmedlemmer på premieren likte filmen, og av den grunn var det overraskende at ikke hele landet gikk mann av huse? De var til og med forberedt på at ingen skulle se den. Så passiv kan man ikke være når man har en film å selge! La oss som bloggere se litt grundigere på særlig hvordan distributørene/filmskaperne har brukt (eller ikke brukt) nettet aktivt for å nå ut:

Blod & æreEn ting er standard markedsføring; plakater, annonser, redaksjonell omtale, promomateriell – alt det vanlige. Om det har fungert eller ikke fungert skal ikke vi si noe om (besøkstallene taler for seg selv). Men med et begrenset budsjett, som alle disse filmene mer eller mindre har hatt, blir bruk av dyr annonsering uansett begrenset. "Skal man få folk til å se filmene, må man snakke veldig høyt om dem," sier Benestad. Virkelig? Man kan ikke være kreativ? Hva med for eksempel å snakke lavt? Altså på nivå med publikum? Hvordan anvendte distributørene sosiale internettjenester, som er hovedarenaen i vår tid for spredning av informasjon fra person til person? 

Alle filmene har selvfølgelig sine offisielle nettsider (her, her og her), fine og proffe reklameplakater alle sammen – men uten rom at de besøkende kan delta og dele videre (som f.eks. å lime inn trailerne på egne sider, spre til venner osv.). Så til hvilken grad ble filmene snakket inn, på grasrotsnivå, mot sitt publikum? Hvordan ble de presentert sosialt? La oss begynne med å se på noe så banalt som Facebook:

Alle disse tre dokumentarene står registrert med Facebook-grupper. Bra. Per dags dato har Blod & ære-gruppen 299 medlemmer, 99 % ærlig har 779 medlemmer og Prøvetid har 351 medlemmer. I alle gruppene har man lagt ut klipp, noen sitater fra pressen og informert om premieredatoer og lignende – omtrent som på Filmweb. Med unntak av en t-skjorte-konkurranse i Prøvetid-gruppen (hva med kinobilletter for å motivere folk til å se filmen?), virker det ikke ut fra aktiviteten i gruppene som om distributørene/filmskaperne har klart å aktivisere sine interesserte i nevneverdig grad. Uten aktivitet blir heller ingen aktivisert.

Sosial webNorske filmer har alt å vinne på å jobbe langt hardere og mer aktivt med å nå ut til sitt publikum gjennom sosiale internettjenester som særlig Facebook og YouTube, men også via tjenester som Twitter – hvor et søk viser at ingen av disse tre filmene har blitt snakket om (utenom enkelte feeds fra aviser). Og mer enn noe ville filmene tjent på å nå ut til landets tusenvis av bloggere. "Jeg er ikke forbauset over at «Blod & ære», som er en veldig god film, ikke er blitt sett av flere. Det ble ikke gjort mye markedsføring rundt den. Sammenligner man med spillefilmer, som får reklame et år før de settes opp, er det ikke rart at publikumstallene blir lave," sier Benestad igjen til Dagsavisen.

Som får reklame? Man må ta sin plass! Det gjelder også norske dokumentarfilmer. Hvis ikke tabloidene vil skrive om deg finnes det sikkert hundrevis av bloggere som vil det. (Ingen av filmene har eksempelvis tatt kontakt med Rushblogg om noen form for aktivitet.) Ikke bare er denne typen profilering på de største sosiale internettjenestene tilnærmet kostnadsfritt; de er alle utrolig enkle å bruke. Og bruke effektivt. Dessuten er det også en unik mulighet til å samle en hard kjerne av publikummere/interesserte for fremtidige filmer.

Gi folk informasjon om filmen; og la dem dele den videre, og slik bli involvert. Når de tre klippene fra Prøvetid som er lagt ut på YouTube har tilsammen 364 treff til dags dato (og to av dem har ligget ute i 6 måneder) – da har man ikke en gang tatt museskritt på den lange veien det er å gå for å få øyeeplene ute på internett til å fatte interesse. Et eksempel: Dette er alt som er skrevet i feltet for "info" på YouTube-siden til Prøvetid-traileren: "På kino fra oktober". Er man ikke villig til å presentere filmen sin bedre, kan man ikke forvente større interesse fra publikum. (Klippene er forøvrig lagt ut av brukeren ‘matmikja‘ – man har altså ikke tatt seg bryet med å sette opp en noenlunde offisiell YouTube-kanal for filmen heller. Dette ville vært fort gjort.)

Langt bedre har klippene fra 99 % ærlig prestert på YouTube; 20.783 klikk på traileren er bra. Så har da også nesten 10.000 løst billett til filmen, som mange egentlig allerede hadde sett som TV-serie. Denne filmen kommer best ut av det sammenlignet med de andre, men med Sandrew i ryggen har nok 99% ærlig også hatt mest midler til tradisjonell markedsføring. (Også her er forresten YouTube-klippene lagt ut på en uoffisiell brukerkonto – ‘sageezy‘. Hvorfor ikke en egen kanal, Sandrew?)

Når det gjelder Blod & ære er det mest sette klippet på YouTube (traileren) besøkt 3.993 ganger til nå. Klippene er lagt ut på regissørens brukerkonto ‘haavardbustnes‘, som ble opprettet 1. august 2008 – 21 dager før filmens premiere, og to måneder etter at filmen tok hovedprisen i Grimstad. Mon tro om noen allerede da hadde lyst til å spre link til en trailer for denne filmen til venner og kjente? Jeg vet at jeg var en av dem som ble slått i bakken av filmen i Grimstad og ønsket å spre ordet allerede da. Men for å utnytte folks interesse maksimalt så distributør/filmskapere allerede ha tilgjengelig informasjonen de vil at vi skal finne – når vi taster inn det første søket i Google.

Slik ser i alle fall jeg det. Uttalelsene i Dagsavisens artikkel legger nesten hele problemstillingen på Norsk filminstitutt sitt bord, og det er en så vanvittig standard reaksjon i den norske filmbransjen. "Noe er galt – NFI må fikse det." Det er liten tvil om at også filmskaperne selv kan vinne veldig mye på å ta et mer gjennomtenkt grep om sin egen lansering.

Eller som fremtiden før eller senere vil vise: Bruke internett også til selve distribusjonen.

Hvorfor så lavt besøk på norsk kinodokumentar?

Ole Klemetsen i 'Blod & ære'Jubelscener for totalbesøkstallet i år på norske kinofilmer til tross: Det har bare vært et tidsspørsmål om når denne saken ville komme – og forrige helg tro Dagsavisen til, med følgende overskrift: "Norsk dokumentar flopper på kino". Siden vi følger besøkstallene tett her på Rushblogg har vi  sett det samme mønsteret hele høsten; årets norske kinodokumentarfilmer har ikke nådd ut til et stort publikum. Det mest forbløffende har nok vært at den meget publikumsvennlige (og Amanda-prisvinnende) filmen om Klemetsen-familien, Blod & ære, ble oversett. (Distributøren oppgir 7.000 solgte billetter til nå.) Men også til dels 99% ærlig, og nå nylig Prøvetid, har mislyktes i å nå ut til det store publikum.  

Så, hva er problemet? "I dag lages det for mange dokumentarfilmer for kino. Norsk Filminstitutt burde startet en massiv kampanje mot produsenter og TV-kanalene," sier regissør Even Benestad til Dagsavisen. For mange? Tre norske kinodokumentarer bør ikke være for mange. Selv ikke dersom alle lanseres samme høst. Det handler vel heller om måten filmene lanseres på. Visste i det hele tatt folk flest at disse filmene kom på kino? Et sitat fra Prøvetid-produsent Carsten Aanonsen avslører en hel del: 

[Filmen vår] ble overveldende godt mottatt av anmelderne på filmfestivalen i Haugesund og av publikum som kom på premieren, så det er overraskende at ikke flere gikk for å se den. Men vi vet jo at kinodokumentar er en smal sjanger, så jeg var forberedt på det.

Bransjefolk i Haugesund og crewmedlemmer på premieren likte filmen, og av den grunn var det overraskende at ikke hele landet gikk mann av huse? De var til og med forberedt på at ingen skulle se den. Så passiv kan man ikke være når man har en film å selge! La oss som bloggere se litt grundigere på særlig hvordan distributørene/filmskaperne har brukt (eller ikke brukt) nettet aktivt for å nå ut:

Blod & æreEn ting er standard markedsføring; plakater, annonser, redaksjonell omtale, promomateriell – alt det vanlige. Om det har fungert eller ikke fungert skal ikke vi si noe om (besøkstallene taler for seg selv). Men med et begrenset budsjett, som alle disse filmene mer eller mindre har hatt, blir bruk av dyr annonsering uansett begrenset. "Skal man få folk til å se filmene, må man snakke veldig høyt om dem," sier Benestad. Virkelig? Man kan ikke være kreativ? Hva med for eksempel å snakke lavt? Altså på nivå med publikum? Hvordan anvendte distributørene sosiale internettjenester, som er hovedarenaen i vår tid for spredning av informasjon fra person til person? 

Alle filmene har selvfølgelig sine offisielle nettsider (her, her og her), fine og proffe reklameplakater alle sammen – men uten rom at de besøkende kan delta og dele videre (som f.eks. å lime inn trailerne på egne sider, spre til venner osv.). Så til hvilken grad ble filmene snakket inn, på grasrotsnivå, mot sitt publikum? Hvordan ble de presentert sosialt? La oss begynne med å se på noe så banalt som Facebook:

Alle disse tre dokumentarene står registrert med Facebook-grupper. Bra. Per dags dato har Blod & ære-gruppen 299 medlemmer, 99 % ærlig har 779 medlemmer og Prøvetid har 351 medlemmer. I alle gruppene har man lagt ut klipp, noen sitater fra pressen og informert om premieredatoer og lignende – omtrent som på Filmweb. Med unntak av en t-skjorte-konkurranse i Prøvetid-gruppen (hva med kinobilletter for å motivere folk til å se filmen?), virker det ikke ut fra aktiviteten i gruppene som om distributørene/filmskaperne har klart å aktivisere sine interesserte i nevneverdig grad. Uten aktivitet blir heller ingen aktivisert.

Sosial webNorske filmer har alt å vinne på å jobbe langt hardere og mer aktivt med å nå ut til sitt publikum gjennom sosiale internettjenester som særlig Facebook og YouTube, men også via tjenester som Twitter – hvor et søk viser at ingen av disse tre filmene har blitt snakket om (utenom enkelte feeds fra aviser). Og mer enn noe ville filmene tjent på å nå ut til landets tusenvis av bloggere. "Jeg er ikke forbauset over at «Blod & ære», som er en veldig god film, ikke er blitt sett av flere. Det ble ikke gjort mye markedsføring rundt den. Sammenligner man med spillefilmer, som får reklame et år før de settes opp, er det ikke rart at publikumstallene blir lave," sier Benestad igjen til Dagsavisen.

Som får reklame? Man må ta sin plass! Det gjelder også norske dokumentarfilmer. Hvis ikke tabloidene vil skrive om deg finnes det sikkert hundrevis av bloggere som vil det. (Ingen av filmene har eksempelvis tatt kontakt med Rushblogg om noen form for aktivitet.) Ikke bare er denne typen profilering på de største sosiale internettjenestene tilnærmet kostnadsfritt; de er alle utrolig enkle å bruke. Og bruke effektivt. Dessuten er det også en unik mulighet til å samle en hard kjerne av publikummere/interesserte for fremtidige filmer.

Gi folk informasjon om filmen; og la dem dele den videre, og slik bli involvert. Når de tre klippene fra Prøvetid som er lagt ut på YouTube har tilsammen 364 treff til dags dato (og to av dem har ligget ute i 6 måneder) – da har man ikke en gang tatt museskritt på den lange veien det er å gå for å få øyeeplene ute på internett til å fatte interesse. Et eksempel: Dette er alt som er skrevet i feltet for "info" på YouTube-siden til Prøvetid-traileren: "På kino fra oktober". Er man ikke villig til å presentere filmen sin bedre, kan man ikke forvente større interesse fra publikum. (Klippene er forøvrig lagt ut av brukeren ‘matmikja‘ – man har altså ikke tatt seg bryet med å sette opp en noenlunde offisiell YouTube-kanal for filmen heller. Dette ville vært fort gjort.)

Langt bedre har klippene fra 99 % ærlig prestert på YouTube; 20.783 klikk på traileren er bra. Så har da også nesten 10.000 løst billett til filmen, som mange egentlig allerede hadde sett som TV-serie. Denne filmen kommer best ut av det sammenlignet med de andre, men med Sandrew i ryggen har nok 99% ærlig også hatt mest midler til tradisjonell markedsføring. (Også her er forresten YouTube-klippene lagt ut på en uoffisiell brukerkonto – ‘sageezy‘. Hvorfor ikke en egen kanal, Sandrew?)

Når det gjelder Blod & ære er det mest sette klippet på YouTube (traileren) besøkt 3.993 ganger til nå. Klippene er lagt ut på regissørens brukerkonto ‘haavardbustnes‘, som ble opprettet 1. august 2008 – 21 dager før filmens premiere, og to måneder etter at filmen tok hovedprisen i Grimstad. Mon tro om noen allerede da hadde lyst til å spre link til en trailer for denne filmen til venner og kjente? Jeg vet at jeg var en av dem som ble slått i bakken av filmen i Grimstad og ønsket å spre ordet allerede da. Men for å utnytte folks interesse maksimalt så distributør/filmskapere allerede ha tilgjengelig informasjonen de vil at vi skal finne – når vi taster inn det første søket i Google.

Slik ser i alle fall jeg det. Uttalelsene i Dagsavisens artikkel legger nesten hele problemstillingen på Norsk filminstitutt sitt bord, og det er en så vanvittig standard reaksjon i den norske filmbransjen. "Noe er galt – NFI må fikse det." Det er liten tvil om at også filmskaperne selv kan vinne veldig mye på å ta et mer gjennomtenkt grep om sin egen lansering.

Eller som fremtiden før eller senere vil vise: Bruke internett også til selve distribusjonen.

MENY