Rushes

Anbefalt

Hollywoods arabiske demoner

Av

Aladdin

Denne helgen finner det sted et sjeldent filmarrangement på Filmens Hus i Oslo: Den andres ansikt – dialog om religion og livssyn på film har et betimelig fokus på møter mellom og med andre kulturer på film – og de vrengbildene filmen like gjerne forfekter om ”de andre”. Flere norske film- og tv-folk er med, som Erik Poppe og Arne Berggren, i tillegg til en rekke aktører fra ulike deler av samfunns- og kulturliv (som dramatiker Terje Nordby og kritiker Mona Levin).

Et av de sentrale innslagene er ”Fiendebilder og vrengbilder”, der dokumentaren Reel bad Arabs: How Hollywood villifies a whole people er utgangspunktet for en samtale. Er det tilsvarende mekanismer også i framstilling av jødedom og kristendom på film, spørres det.

Dette var noen av spørsmålene jeg stilte da jeg for noen år siden intervjuet mediekritikeren Jack Shaheen som har skrevet boken filmen bygger på. Shaheen har forsket på stereotypiseringen av arabere i Hollywoodfilmen og er dokumentarens gjennomgangsfigur. Intervjuet ble gjort før dokumentaren ble laget, men spørsmålene Shaheen tar opp i intervjuet er mange av de samme han behandler i Suth Jhallys dokumentarfilm (Du kan se utdrag fra filmen til slutt i dette innlegget).

HOLLYWOODS ARABISKE DEMONER

realbadarabs-detail

– Da jeg gikk gjennom alle de 900 filmene jeg hadde sett, kom jeg frem til at 95 prosent av dem hadde innslag fra islam og arabisk kultur som demoniserte, snarere enn menneskeliggjorde denne gruppen mennesker, forteller mediekritiker Jack Shaheen.

Av Kjetil Lismoen

Like etter 11.09.01 bega mediekritiker Jack Shaheen seg ut på sitt livs mest omfattende bokprosjekt: Å kartlegge den enestående stereotypiseringen av arabere han mener har funnet sted i Hollywood helt siden filmens spede barndom. Han fant ut at, med skremmende få unntak, så har arabere helt frem til i dag blitt fremstilt som undermennesker i amerikansk film. Det har skjedd på en systematisk og omfattende måte som ville fått en hvilken som helst annen etnisk gruppe i det moderne USA til å reagere med avsky og mobilisere til kamp. Resultatet ble boken Reel Bad Arabs: How Hollywood Vilifies a People (som nå også er filmatisert). Man skulle derfor forvente at amerikanske arabere ville gjøre slik deres jødiske, svarte og indianske landsmenn har gjort før dem: Markere sitt raseri foran amerikanske kinoer, eller rette sine lobbyfremstøt mot Hollywood-studioenes representanter i Washington. Men så har ikke skjedd, og Shaheen har en kompleks og deprimerende forklaring på denne stillheten:

– Arabiske amerikanere har ikke nådd frem i amerikansk offentlighet med sin tilstedeværelse. De har ingen mektig lobbygruppe i ryggen, som for eksempel jødiske amerikanere har, og er blitt fritt vilt i amerikansk offentlighet og populærkultur. Og etter 11. september ble alt mye verre: Mange arabere i USA har gått i dekning, noen har til og med endret navn. Om ikke arbeidet med å synliggjøre amerikanske arabere før 11.09.01 var vanskelig nok, er dette arbeidet satt flere tiår tilbake med den forfølgelsen av arabiske amerikanere som har funnet sted i USA de siste årene. Mens andre etniske minoriteter er blitt «temmet», eller disneyfisert, og på den måten tatt inn i varmen, har arabere opplevd å bli demonisert på en måte som filmstudioene aldri ville våget overfor andre etniske grupper, mener Shaheen. Han bruker de to barnefilmene Pocahontas (1995) og Aladdin (1996) som sammenliknende eksempler:

– I forkant av Pocahontas ble indianske grupper benyttet som manuskonsulenter for å sikre at filmen gav et noenlunde balansert portrett. Selv om Aladdin er en av den arabiske verdens mest folkekjære fortellinger, ble ingen arabere spurt om råd. Filmen slapp unna med kroknesete stereotyper, og karakteriseringer av det gamle, kulturelt høytstående Bagdad som «It’s barbaric, but hey, it’s home!». En av filmhistoriens mest klassiske skrekkmotiver har vært de egyptiske mumiene. I dag kan vi le med ironisk distanse av det portrettet som ble tegnet av Egypt i den originale filmen The Mummy fra 1920-tallet: En hvit amerikansk arkeolog, Rick, oppsøker gravplassene til de gamle faraoene, akkompagnert av sin vakre kjæreste Evelyn. Men når en av faraoene står opp fra de døde, og blir besatt av Evelyns kropp, er det (av uklare årsaker) ikke lenger bare deres egne liv som står i fare, men hele den vestlige sivilisasjon.

Det er laget flere nye versjoner av denne skrekkfilmen i nyere tid (bl.a Mumien (1999) og Mumien vender tilbake (2001)). Shaheen mener at disse filmene er mye verre enn originalen hva angår demonisering av arabere. Filmenes distanse til 1920-tallet og originalens rasisme er ikke tydelig nok.

– Jeg oppfatter disse filmene som mer krenkende [enn originalen] fordi deres visuelle slagkraft er sterkere og fordi de når et langt større publikum. Alt som har med islam å gjøre blir i filmen sidestilt med ondskap og destruksjon, visualisert gjennom sensasjonelle grafiske detaljer som aldri fantes i originalen.

Det er nettopp religionsaspektet som aldri har vært like fremtredende når andre etniske grupper er blitt demonisert, mener Shaheen.

– Når jødene er blitt demonisert har det religiøse aspektet hatt liten betydning. Men islam og religionens symboler blir stadig oftere koblet til terrorisme. Bare det siste året har en rekke populære TV-serier koblet islam og terrorisme uten å problematisere denne påstanden, fra den seriøse Presidenten til en rekke krimserier.

Som leseren sikkert allerede har gjettet seg til, har Shaheen selv røtter i Midtøsten. Han har også jobbet som rådgiver for CBS News, med Midtøsten som spesialfelt, og er i dag medieprofessor ved Southern Illinois-universitetet. Da han gikk i gang med bokprosjektet hadde han selv en klar fornemmelse av omfanget, ikke minst fordi han tidligere har skrevet en bok om TV-mediets beskrivelse av arabisk kultur. Men han ønsket å la tallene tale sitt tydelige språk – og kom frem til et like oppsiktsvekkende, som deprimerende, resultat:

– Da jeg gikk gjennom alle de 900 filmene jeg hadde sett, kom jeg frem til at 95 prosent av dem hadde innslag fra islam og arabisk kultur som demoniserte, snarere enn menneskeliggjorde denne gruppen mennesker.

Shaheen trekker frem Hollywood-filmen Tre Konger (2000) som et hederlig unntak fra regelen. Men for den filmen var han til gjengjeld trukket inn som manuskonsulent. Tre Konger tar for seg den første Gulfkrigen, og hvordan en gruppe amerikanske soldater kommer på sporet av Saddams gullbeholdning ute i ørkenen. Denne jakten sammenfaller med det opprøret mot Saddam som USA oppfordret irakerne til, men som resulterte i storstilte massakrer, da det viste seg at amerikanerne ikke fulgte opp med konkret støtte.

– Da jeg leste manuset første gangen hadde historien visse stereotype beskrivelser av irakere og arabisk kultur. Men gjennom dialog med filmskaperne ble historien gradvis mer kompleks og balansert. I dag synes jeg den står i en særstilling, både med hensyn til skildringen av arabisk kultur og amerikansk utenrikspolitikk. Filmen viser amerikanske soldater som knytter genuine bånd til irakerne, men kanskje ikke på den måten man kunne forvente.

Shaheen mener at de ensidige forestillingene om arabisk kultur ligger nedfelt i den amerikanske psyken, og at disse forestillingene i moderne tid er knyttet til de konflikter USA har vært involvert i. Han trekker frem gisselkrisen ved den amerikanske ambassaden i Iran i 1979 som et eksempel.

– Den hendelsen brente seg inn i amerikanernes bevissthet, og ble feilaktig forbundet med en «arabisk mentalitet». Men det er noe av problemet: Amerikanere flest vet ikke en gang forskjellen på en perser og araber.

Reel Bad Arabs har fått gjennomgående god mottakelse av de amerikanske anmelderne som har lest den. Men Shaheen har erfart at viljen til å ta tak i problemet i Hollywood er forsvinnende liten.

– Hollywood-eliten er alltid svært sensitiv overfor beskyldninger om etnisk diskriminering. Men diskrimineringen av amerikanske arabere er tydeligvis noe de tror de kan leve med, siden de forbigår saken i stillhet. Bransjebladet Variety har ikke nevnt min bok med ett eneste ord, men viser alltid sin besøkelsestid når filmer beskyldes for å være anti-semittiske eller homofobe. Heller ikke Det amerikanske filminstituttet har vist noen interesse.

Men når det kommer til stykket, kan ikke amerikanske arabere bare sitte og skylde på Hollywood, mener Shaheen. De må gjøre som andre etniske grupper og skape sine egne positive bilder. De amerikanske araberne trenger sin egen Spike Lee.

– Amerikanske arabere har i altfor stor grad undervurdert populærkulturens gjennomslagskraft i det amerikanske samfunnet. De må komme mer på banen og spille en aktiv rolle i utformingen av det bildet som projiseres av dem. Det er først når arabisk-amerikanske filmskapere begynner å lage filmer om sine egne erfaringer, at disse stereotype fremstillingene vil få et annet innhold.

SE UTDRAG FRA DOKUMENTARVERSJONEN AV BOKEN:

Hollywoods arabiske demoner

Av

Aladdin

Denne helgen finner det sted et sjeldent filmarrangement på Filmens Hus i Oslo: Den andres ansikt – dialog om religion og livssyn på film har et betimelig fokus på møter mellom og med andre kulturer på film – og de vrengbildene filmen like gjerne forfekter om ”de andre”. Flere norske film- og tv-folk er med, som Erik Poppe og Arne Berggren, i tillegg til en rekke aktører fra ulike deler av samfunns- og kulturliv (som dramatiker Terje Nordby og kritiker Mona Levin).

Et av de sentrale innslagene er ”Fiendebilder og vrengbilder”, der dokumentaren Reel bad Arabs: How Hollywood villifies a whole people er utgangspunktet for en samtale. Er det tilsvarende mekanismer også i framstilling av jødedom og kristendom på film, spørres det.

Dette var noen av spørsmålene jeg stilte da jeg for noen år siden intervjuet mediekritikeren Jack Shaheen som har skrevet boken filmen bygger på. Shaheen har forsket på stereotypiseringen av arabere i Hollywoodfilmen og er dokumentarens gjennomgangsfigur. Intervjuet ble gjort før dokumentaren ble laget, men spørsmålene Shaheen tar opp i intervjuet er mange av de samme han behandler i Suth Jhallys dokumentarfilm (Du kan se utdrag fra filmen til slutt i dette innlegget).

HOLLYWOODS ARABISKE DEMONER

realbadarabs-detail

– Da jeg gikk gjennom alle de 900 filmene jeg hadde sett, kom jeg frem til at 95 prosent av dem hadde innslag fra islam og arabisk kultur som demoniserte, snarere enn menneskeliggjorde denne gruppen mennesker, forteller mediekritiker Jack Shaheen.

Av Kjetil Lismoen

Like etter 11.09.01 bega mediekritiker Jack Shaheen seg ut på sitt livs mest omfattende bokprosjekt: Å kartlegge den enestående stereotypiseringen av arabere han mener har funnet sted i Hollywood helt siden filmens spede barndom. Han fant ut at, med skremmende få unntak, så har arabere helt frem til i dag blitt fremstilt som undermennesker i amerikansk film. Det har skjedd på en systematisk og omfattende måte som ville fått en hvilken som helst annen etnisk gruppe i det moderne USA til å reagere med avsky og mobilisere til kamp. Resultatet ble boken Reel Bad Arabs: How Hollywood Vilifies a People (som nå også er filmatisert). Man skulle derfor forvente at amerikanske arabere ville gjøre slik deres jødiske, svarte og indianske landsmenn har gjort før dem: Markere sitt raseri foran amerikanske kinoer, eller rette sine lobbyfremstøt mot Hollywood-studioenes representanter i Washington. Men så har ikke skjedd, og Shaheen har en kompleks og deprimerende forklaring på denne stillheten:

– Arabiske amerikanere har ikke nådd frem i amerikansk offentlighet med sin tilstedeværelse. De har ingen mektig lobbygruppe i ryggen, som for eksempel jødiske amerikanere har, og er blitt fritt vilt i amerikansk offentlighet og populærkultur. Og etter 11. september ble alt mye verre: Mange arabere i USA har gått i dekning, noen har til og med endret navn. Om ikke arbeidet med å synliggjøre amerikanske arabere før 11.09.01 var vanskelig nok, er dette arbeidet satt flere tiår tilbake med den forfølgelsen av arabiske amerikanere som har funnet sted i USA de siste årene. Mens andre etniske minoriteter er blitt «temmet», eller disneyfisert, og på den måten tatt inn i varmen, har arabere opplevd å bli demonisert på en måte som filmstudioene aldri ville våget overfor andre etniske grupper, mener Shaheen. Han bruker de to barnefilmene Pocahontas (1995) og Aladdin (1996) som sammenliknende eksempler:

– I forkant av Pocahontas ble indianske grupper benyttet som manuskonsulenter for å sikre at filmen gav et noenlunde balansert portrett. Selv om Aladdin er en av den arabiske verdens mest folkekjære fortellinger, ble ingen arabere spurt om råd. Filmen slapp unna med kroknesete stereotyper, og karakteriseringer av det gamle, kulturelt høytstående Bagdad som «It’s barbaric, but hey, it’s home!». En av filmhistoriens mest klassiske skrekkmotiver har vært de egyptiske mumiene. I dag kan vi le med ironisk distanse av det portrettet som ble tegnet av Egypt i den originale filmen The Mummy fra 1920-tallet: En hvit amerikansk arkeolog, Rick, oppsøker gravplassene til de gamle faraoene, akkompagnert av sin vakre kjæreste Evelyn. Men når en av faraoene står opp fra de døde, og blir besatt av Evelyns kropp, er det (av uklare årsaker) ikke lenger bare deres egne liv som står i fare, men hele den vestlige sivilisasjon.

Det er laget flere nye versjoner av denne skrekkfilmen i nyere tid (bl.a Mumien (1999) og Mumien vender tilbake (2001)). Shaheen mener at disse filmene er mye verre enn originalen hva angår demonisering av arabere. Filmenes distanse til 1920-tallet og originalens rasisme er ikke tydelig nok.

– Jeg oppfatter disse filmene som mer krenkende [enn originalen] fordi deres visuelle slagkraft er sterkere og fordi de når et langt større publikum. Alt som har med islam å gjøre blir i filmen sidestilt med ondskap og destruksjon, visualisert gjennom sensasjonelle grafiske detaljer som aldri fantes i originalen.

Det er nettopp religionsaspektet som aldri har vært like fremtredende når andre etniske grupper er blitt demonisert, mener Shaheen.

– Når jødene er blitt demonisert har det religiøse aspektet hatt liten betydning. Men islam og religionens symboler blir stadig oftere koblet til terrorisme. Bare det siste året har en rekke populære TV-serier koblet islam og terrorisme uten å problematisere denne påstanden, fra den seriøse Presidenten til en rekke krimserier.

Som leseren sikkert allerede har gjettet seg til, har Shaheen selv røtter i Midtøsten. Han har også jobbet som rådgiver for CBS News, med Midtøsten som spesialfelt, og er i dag medieprofessor ved Southern Illinois-universitetet. Da han gikk i gang med bokprosjektet hadde han selv en klar fornemmelse av omfanget, ikke minst fordi han tidligere har skrevet en bok om TV-mediets beskrivelse av arabisk kultur. Men han ønsket å la tallene tale sitt tydelige språk – og kom frem til et like oppsiktsvekkende, som deprimerende, resultat:

– Da jeg gikk gjennom alle de 900 filmene jeg hadde sett, kom jeg frem til at 95 prosent av dem hadde innslag fra islam og arabisk kultur som demoniserte, snarere enn menneskeliggjorde denne gruppen mennesker.

Shaheen trekker frem Hollywood-filmen Tre Konger (2000) som et hederlig unntak fra regelen. Men for den filmen var han til gjengjeld trukket inn som manuskonsulent. Tre Konger tar for seg den første Gulfkrigen, og hvordan en gruppe amerikanske soldater kommer på sporet av Saddams gullbeholdning ute i ørkenen. Denne jakten sammenfaller med det opprøret mot Saddam som USA oppfordret irakerne til, men som resulterte i storstilte massakrer, da det viste seg at amerikanerne ikke fulgte opp med konkret støtte.

– Da jeg leste manuset første gangen hadde historien visse stereotype beskrivelser av irakere og arabisk kultur. Men gjennom dialog med filmskaperne ble historien gradvis mer kompleks og balansert. I dag synes jeg den står i en særstilling, både med hensyn til skildringen av arabisk kultur og amerikansk utenrikspolitikk. Filmen viser amerikanske soldater som knytter genuine bånd til irakerne, men kanskje ikke på den måten man kunne forvente.

Shaheen mener at de ensidige forestillingene om arabisk kultur ligger nedfelt i den amerikanske psyken, og at disse forestillingene i moderne tid er knyttet til de konflikter USA har vært involvert i. Han trekker frem gisselkrisen ved den amerikanske ambassaden i Iran i 1979 som et eksempel.

– Den hendelsen brente seg inn i amerikanernes bevissthet, og ble feilaktig forbundet med en «arabisk mentalitet». Men det er noe av problemet: Amerikanere flest vet ikke en gang forskjellen på en perser og araber.

Reel Bad Arabs har fått gjennomgående god mottakelse av de amerikanske anmelderne som har lest den. Men Shaheen har erfart at viljen til å ta tak i problemet i Hollywood er forsvinnende liten.

– Hollywood-eliten er alltid svært sensitiv overfor beskyldninger om etnisk diskriminering. Men diskrimineringen av amerikanske arabere er tydeligvis noe de tror de kan leve med, siden de forbigår saken i stillhet. Bransjebladet Variety har ikke nevnt min bok med ett eneste ord, men viser alltid sin besøkelsestid når filmer beskyldes for å være anti-semittiske eller homofobe. Heller ikke Det amerikanske filminstituttet har vist noen interesse.

Men når det kommer til stykket, kan ikke amerikanske arabere bare sitte og skylde på Hollywood, mener Shaheen. De må gjøre som andre etniske grupper og skape sine egne positive bilder. De amerikanske araberne trenger sin egen Spike Lee.

– Amerikanske arabere har i altfor stor grad undervurdert populærkulturens gjennomslagskraft i det amerikanske samfunnet. De må komme mer på banen og spille en aktiv rolle i utformingen av det bildet som projiseres av dem. Det er først når arabisk-amerikanske filmskapere begynner å lage filmer om sine egne erfaringer, at disse stereotype fremstillingene vil få et annet innhold.

SE UTDRAG FRA DOKUMENTARVERSJONEN AV BOKEN:

MENY