Årets kortfilmfestival i Grimstad ble en forholdsvis kald og våt opplevelse, og ikke nødvendigvis bare på grunn av dårlig vær. I følge festivalsliterne har programmet vært mer variert enn på mange år, og mangfoldet i norsk kortfilm skal ha vært godt representert.

Skal man oppsummere, kan man kanskje påstå at filmenes tematikk og stemning speilet været. Filmer som Petter Napstads Det Visner, Katya Eide Jacobsens Herfra til Månen og Jon Haukelands Elva bak Huset er alle filmer med ikke spesielt optimistiske undertoner. Ja, selv i de mer eksperimentelle filmene som Bobbie Peers Spandexmann eller Piotr Ryczkos Below the Silence, er det et forholdsvis kjølig univers som spennes opp på lerretet. Unntak har det vært, eksempelvis i Inger-Lill Persetts One Day. Men Grimstad 2007 ble så absolutt ikke et overflod av feel-good og godslige hverdagsskildringer.

Om norske kortfilmregissører heller mot å portrettere mørkere univers, betyr det ikke at kvaliteten har vært tilsvarende pessimistisk. Konsensus her nede later til å være at dette har vært et veldig bra år, med flere godbiter i et kanskje noe overlesset program. Med 57 norske kortfilmer; omtrent like mange internasjonale; 12 dokumentarer i hovedprogram og enda noen i sideprogram; musikkvideoer og animasjonsfilmer og mye annet er det lett å miste fokuset. Kanskje skjedde nettopp dét? Jeg føler at årets ni kortfilmbolker gikk i et med alt det andre, og det hadde kanskje gjort seg med en ytteligere tydeliggjøring av disse?

Det har vært mange diskusjoner i løpet av festivalen, og et gjennomgående tema har vært programmering. I år ble prisutdelingen og avslutningsfest lagt til en mandag, til tross for at majoriteten av deltakerende da allerede har reist hjem. Flere har ymtet frempå at mandagen isteden burde være en dag for tilbakeblikk på festivalen, med eksempelvis reprisevisninger av vinnerne. Utdeling og avslutningsfest burde heller avholdes i helga, så flere har muligheten til å få det med seg.

Det våte element har vært tilstedeværende hele tiden, og ikke bare i sene nattetimer. Det har selvsagt satt en liten demper på festivalen, og kanskje mest på årets deltakertreff som nesten utelukkende har vært akkompagnert av trommende regn på Apotekergårdens gule parasoller. Til tider var det faktisk vanskelig å få med seg det som ble sagt oppe på scenen. Men et vellykket arrangement var det, og etter sigende en forbedring fra tidligere år.

Ros til Tonje Hardersen og Einar Aarvig for gode intervjuer og avslappet atmosfære for nervøse filmskapere!

Kortfilmfestivalen er og blir et av årets høydepunkt for filmbransjen, og Grimstad er uten tvil et yndet sted for nettverksbygging, avslappet diskusjon mellom regispirer og konsulenter eller ferske og erfarne produsenter.

Det føles nesten litt absurd å sitte i en villahage med utsikt utover byen, mens store deler av bransjen surrer rundt på gresset foran deg. Slik sett er festivalen veldig viktig, og kanskje aller mest i disse sammenhengene. Allikevel ble jeg som førstereis overrasket over hvor få av de mer erfarne i bransjen som hadde tatt turen. Det har vel noe med at programmet nesten utelukkende har filmer laget av unge regissører. Til tider følte jeg at jeg var på et bransjetreff med aldersgrense 35 år. Men kanskje lager ikke de over den alderen kortfilm? Og kanskje er det ikke interessant å ta turen om man ikke selv skal vise film?

Personlig ble jeg ihvertfall lykkelig over å se Marius Holst på guttedoen på Kulturhuset. Og jeg mener da vitterlig at jeg i et kort øyeblikk så Anja Breien på veg inn i Catalina!

Jeg har vært på mange festivaler det siste halvåret, og i varierende grad har jeg følt festivalstemningen. Grimstad er en intim og oversiktlig festival, og den er uten tvil en av de hyggeligste, men jeg savnet allikevel bedre rammer rundt arrangementene. Gymsalen er ikke et optimalt visningslokale, selv ikke som åsted for reprisevisninger. Personlig ble jeg overrasket da min egen film; Citizen X, skulle vises i reprise. Fargene i filmen var rett og slett ikke gjenkjennelig på lerretet. I ettertid har jeg hørt flere kommentere det samme om sine filmer. Men nettopp visningsforholdene ble diskutert også i debatten om festivalens fremtid.

Kanskje blir dette tatt opp igjen når Filmforbundet arrangerer fortsettelse av debatten i høst? Kanskje hadde festivalen tjent på å få inn en investor for finansiering av nye eller for utbedring de eksisterende lokaler, slik Arild Størfring foreslo under nevnte debatt.

Et annet ankepunkt er tilgangen på mat og drikke i mellom programmene. Kanskje kunne man tjene på et bedre samarbeid med de lokale aktørene? Mye omtalte Apotekergården hadde til tider ikke kapasitet til å brødfø sine gjester, noe man så absolutt burde unngå til neste år. Foran Kulturhuset, festivalens hjerte, kunne man kanskje også få til noe servering? Hva med kaffesalg før morgenvisningene? I fjor ble det solgt øl i teltet som var satt opp, i år var tilbudet redusert til sandwicher. Med enkle grep tror jeg arrangørene kan heve en allerede veldig bra festival til enda nye høyder, og gjøre opplevelsen enda hyggeligere!

Tettpakket program, lange netter, ujevnt inntak av mat, stort inntak av drikke og mange nye bekjentskaper gjør en blogger utmattet. Kortfilmfestivalen har uten tvil vært vellykket, og jeg gleder meg allerede til neste år. Som regissør med film i programmet har jeg også hatt udelt positiv opplevelse, også hva angår informasjon fra – og kommunikasjon med arrangørene.

Men neste år vil vi ha sol hele tiden!