Det lages mye interessant svensk film for tiden. Gitarmongo, De ufrivillige, Farvel Falkenberg og La den rette komme inn er alle filmer som tør å utforske filmmediet. Og på Kortfilmfestivalen så jeg Man tänker sitt, som jeg har kommentert tidligere. Filmen ble vist i Grimstad i forbindelse med presentasjonen av Berlinalens Forum des jungen Films, som Kortfilmfestivalen mener at norsk filmbransje bør bli bedre kjent med. Direktøren for Forum, Christoph Terhechte holdt en innledning i en kinosal som nesten var tom for publikum, og fortalte om Forums betydning. Festivalen beskriver seksjonen som «the most daring section of the Berlinale programme. Avant-garde, experimental, essays, lengthy observations, political reportages and yet-to-be-discovered cinematographers: in the Forum everything new or unconventional comes together and finds an audience known for its enthusiasm and discerning cinematic eye.».

Til Grimstad hadde direktøren tatt med seg den svenske filmen som ble vist som eksempel på Forums profil. Formen er episodisk, og  følger noen innbyggere i et lite tettsted på midtsommeren. Regissørene, som spillefilmdebuterer, lykkes i å skildre sammensatte og vanskelige familieforhold fra synsvinkelen til en elleve år gammel gutt. Man tänker sitt er poetisk og nydelig fotografert, den er også vondt å se, fordi karakterene er ofte i konflikt med omgivelsene og bekymret over tilværelsen. Et av høydepunktene fra Kortfilmfestivalen. Det er Arthaus som har distribusjon på filmen i Norge, men det er uklart når og i hvilket omfang den settes opp på kino.