Grimstad ’07: Kaninkongen

Kortfilmfestivalen Det har vært rettet endel kritikk mot at norske langfilm-dokumentarer tar altfor stor plass på kortfilmfestivalens program. Men denne kritikken gjelder absolutt ikke for dokumentarpremierene på festivalen. På et tidspunkt i går stod vi overfor et valg mellom å se en ny norsk dokumentar eller amerikanske Iraq in Fragments (en fantastisk Irak-dokumentar verdt mange gjensyn). Uansett; valget falt på den norske dokumentaren vi ikke visste noenting om, med mulighet for å bytte over til Iraq in Fragments som begynte en halvtime senere. Det ble aldri nødvendig å bytte. Den norske dokumentarfilmen vi så, Kaninkongen av Gunhild Westhagen Magnor, er en liten stor oppdagelse! Nå skal jeg fortelle hvorfor:

Kaninkongen

Filmen er et portrett av Jan-Erik Johansen, en høyreist norsk mann i 50-årene, som har dedikert seg til å beskytte kaninene på Gressholmen. Eller som programteksten sier: «På øya Gressholmen utenfor Oslo finner vi et særegent, lite univers. Her samles nudistene, og her bor kaniner som ikke hører hjemme i den norske faunaen. Og i en liten brakke sitter Jan, som frivillig passer kaninene hver eneste dag, hele året, uansett vær, 17. mai eller jul. Jan er en av Norges største idealister og har valgt dyr fremfor mennesker.»

Et søk forteller meg at Johansen har blitt portrettert i en VG-artikkel for fem år siden, og da jeg fortalte om filmen til kjæresten min kunne hun si meg at samme mann også en gang figurerte i et lengre TV-innslag på NRK. I tillegg var Kaninkongens hovedkarakter en av Christine Kohts «vanligste norske menn» ved navn Jan Johansen. Likevel hadde jeg ikke hørt om ham da jeg så filmen i går, og historien vekket altså en dertil større nysgjerrighet hos meg. Og fortellingen er interessant, varm og engasjerende, synes jeg. Jan-Erik Johansen er kaninenes herre og høye beskytter ute på den underfundige øya Gressholmen. Men tro nå for all del ikke at vi har å gjøre med en norsk Grizzly Man for kaniner. Tvert om; filmen er ikke ute etter å skildre menneskets galskap i møte med naturen – hovedpersonen er på ingen måte uforstandig, heller det motsatte. Han utviser et berømmelig samfunnsengasjement, og har bare ganske enkelt valgt å vie seg til noe flest folk ikke gjør. Men siden vi er vant med det vanlige, blir Kaninkongen en fascinerende historie om utstrakt idealisme i et samfunn der dette blir sjeldnere og sjeldnere.

Kaninkongen

Regissør Gunhild Westhagen Magnor har med Kaninkongen utformet et dvelende, stillferdig og karakterfokusert portrett av en mann som elsker dyr mer enn noe annet (her; kaniner). Hennes observerende kamera lar Johansens rutiner drive handlingen, stykkvis oppbrutt av overraskende dramatiske hendelser (en døende kanin og dens unngåelige avliving er både rørende og dramatisk). Vi får oppleve Gressholmens pittoreske idyll gjennom fire årstider. Selv om Magnor til tider lar de flotte landskapsbildene ligge for lenge, opplever jeg at bildespråket hele tiden er konsistent brukt for å underbygge Jan-Erik Johansens karakter. Han er mannen som søker naturens ro, vanskeligere er det ikke, og det gjør filmen for det meste på en presis måte. Men det var mange i min gjeng som reagerte på en sekvens sent i filmen, der en bifigur bryter Johansens idyll med en nesten surrealistisk og skremmende inntreden. Innvendingen er forståelig hvis bruddet med tonen i filmen hadde skadet hva som allerede var bygget opp. Men i mine øyne ble opptrinnet en forfriskende vri som plutselig gjorde Johansen til den normale. Det viste meg at kaninkongen forstod at han kanskje hadde kommet for langt unna samfunnet. Og når fire årstider har passert møter vi i filmens sluttscene en ny tid for Gressholmen, kaninene, og Johansens idealisme. Og filmportrettet av kaninkongen sitter i som et godt samtidsdokument.

Kaninkongen er altså en finfin og meget severdig norsk dokumentarfilm, som i versjonen jeg så klokket inn på 71 minutter, en varighet den absolutt lever opp til. Om ikke en bred kinodistribusjon, så har jeg stor tro på at denne filmen i TV-visning vil vise seg som ypperlig programmering for kanaler som ønsker å røre ved sine seeres hjerter.

Grimstad ’07: Kaninkongen

Kortfilmfestivalen Det har vært rettet endel kritikk mot at norske langfilm-dokumentarer tar altfor stor plass på kortfilmfestivalens program. Men denne kritikken gjelder absolutt ikke for dokumentarpremierene på festivalen. På et tidspunkt i går stod vi overfor et valg mellom å se en ny norsk dokumentar eller amerikanske Iraq in Fragments (en fantastisk Irak-dokumentar verdt mange gjensyn). Uansett; valget falt på den norske dokumentaren vi ikke visste noenting om, med mulighet for å bytte over til Iraq in Fragments som begynte en halvtime senere. Det ble aldri nødvendig å bytte. Den norske dokumentarfilmen vi så, Kaninkongen av Gunhild Westhagen Magnor, er en liten stor oppdagelse! Nå skal jeg fortelle hvorfor:

Kaninkongen

Filmen er et portrett av Jan-Erik Johansen, en høyreist norsk mann i 50-årene, som har dedikert seg til å beskytte kaninene på Gressholmen. Eller som programteksten sier: «På øya Gressholmen utenfor Oslo finner vi et særegent, lite univers. Her samles nudistene, og her bor kaniner som ikke hører hjemme i den norske faunaen. Og i en liten brakke sitter Jan, som frivillig passer kaninene hver eneste dag, hele året, uansett vær, 17. mai eller jul. Jan er en av Norges største idealister og har valgt dyr fremfor mennesker.»

Et søk forteller meg at Johansen har blitt portrettert i en VG-artikkel for fem år siden, og da jeg fortalte om filmen til kjæresten min kunne hun si meg at samme mann også en gang figurerte i et lengre TV-innslag på NRK. I tillegg var Kaninkongens hovedkarakter en av Christine Kohts «vanligste norske menn» ved navn Jan Johansen. Likevel hadde jeg ikke hørt om ham da jeg så filmen i går, og historien vekket altså en dertil større nysgjerrighet hos meg. Og fortellingen er interessant, varm og engasjerende, synes jeg. Jan-Erik Johansen er kaninenes herre og høye beskytter ute på den underfundige øya Gressholmen. Men tro nå for all del ikke at vi har å gjøre med en norsk Grizzly Man for kaniner. Tvert om; filmen er ikke ute etter å skildre menneskets galskap i møte med naturen – hovedpersonen er på ingen måte uforstandig, heller det motsatte. Han utviser et berømmelig samfunnsengasjement, og har bare ganske enkelt valgt å vie seg til noe flest folk ikke gjør. Men siden vi er vant med det vanlige, blir Kaninkongen en fascinerende historie om utstrakt idealisme i et samfunn der dette blir sjeldnere og sjeldnere.

Kaninkongen

Regissør Gunhild Westhagen Magnor har med Kaninkongen utformet et dvelende, stillferdig og karakterfokusert portrett av en mann som elsker dyr mer enn noe annet (her; kaniner). Hennes observerende kamera lar Johansens rutiner drive handlingen, stykkvis oppbrutt av overraskende dramatiske hendelser (en døende kanin og dens unngåelige avliving er både rørende og dramatisk). Vi får oppleve Gressholmens pittoreske idyll gjennom fire årstider. Selv om Magnor til tider lar de flotte landskapsbildene ligge for lenge, opplever jeg at bildespråket hele tiden er konsistent brukt for å underbygge Jan-Erik Johansens karakter. Han er mannen som søker naturens ro, vanskeligere er det ikke, og det gjør filmen for det meste på en presis måte. Men det var mange i min gjeng som reagerte på en sekvens sent i filmen, der en bifigur bryter Johansens idyll med en nesten surrealistisk og skremmende inntreden. Innvendingen er forståelig hvis bruddet med tonen i filmen hadde skadet hva som allerede var bygget opp. Men i mine øyne ble opptrinnet en forfriskende vri som plutselig gjorde Johansen til den normale. Det viste meg at kaninkongen forstod at han kanskje hadde kommet for langt unna samfunnet. Og når fire årstider har passert møter vi i filmens sluttscene en ny tid for Gressholmen, kaninene, og Johansens idealisme. Og filmportrettet av kaninkongen sitter i som et godt samtidsdokument.

Kaninkongen er altså en finfin og meget severdig norsk dokumentarfilm, som i versjonen jeg så klokket inn på 71 minutter, en varighet den absolutt lever opp til. Om ikke en bred kinodistribusjon, så har jeg stor tro på at denne filmen i TV-visning vil vise seg som ypperlig programmering for kanaler som ønsker å røre ved sine seeres hjerter.

MENY