HUR GÖR KIM HIORTHØY DET?¹ «Jag kan inte fatta det». Mange mener filmen er fjas og tant eller omvendt. FADE IN: «Hva er dine fem favorittrær?» Morsomt. Jeg var så naiv at jeg trodde jeg kunne si noe klokt med en kort setning: Kort setning om noe klokt. JUMP CUT til: «…med novellefilmen Hur man gör inntok i går kunstneren Kim Hiorthøy [flytt «i går» hit.. (bedre.)] Grimstad med sitt surrealistiske univers og grep festtrøtte festivalgåere om strupen med sin krevende, men veldig veldig morsomme film…» skriver han før han avbrytes. KUTT TIL: «Jeg synes den derre filmen til Hiorthøy var noe jævlig rør, den handlet ikke om noenting. Ingenting handlet den om sier jeg, hva faen var det du likte?» spør de meg, jeg er visst den eneste som liker filmen («Dobbelt så lenge kunne den gjerne ha vart!» svarer jeg uten å tenke meg om.).

Jeg synes Hur man gör handler om en hel masse. Den er en av mine favoritter på kortfilmfestivalen. [Filmen er forresten kreditert til Kim Hiorthøy, Gunilla Heilborn og Mårten Nilsson – så tenk for all del ikke at dette bare er nordmannens film, selv om den også er det. Tre regissører, altså.] CONT’D: Endelig en norsk surrealistfilm, sier jeg. ² Endelig en sprudlende musikalsk film som leker med grammatikken, sier jeg. Jeg skriver, den har musikalnumre, mystikk og ville i åpningsscenen til Robert Altmans The Player blitt pitchet som: «…tenk liksom En andalusisk hund dersom den var regissert av Vilgot Sjöman… møter… Gummo satt til svensk 70-talls-by i nåtiden.» Omtrent.

Oppi alle de kjedelige fortellende kortfilmene, og alle de kjedelige arty kortfilmene, fant Hur man gör en ypperlig og særegen sti: Den var begge deler og ingen av delene, (kan jeg si kanskje med en viss usikkerhet.) Mine fem favorittrær er: Eik, furu, bjørk, pil og rognebærtre. Kim Hiorthøy figurerer forresten i sin egen film.

Tonje Hardersen, Heilborn, Nilsson og Einar Aarvig tolker «Hur man gör».

Det er forresten en misforståelse at filmen… at filmen… altså: Det er forresten en misforståelse at filmen er vanskelig, den er egentlig ikke så vanskelig. Den begynner med å presentere en liten bok med samme tittel som filmen, «Hur man gör», som forklarer hvordan man gjør ting. Og filmen er egentlig som en slags presentasjon av dette. Det finnes et menneske som lever på denne planeten som heter Einar Aarvig, og han presenterte på deltagertreffet mandag en teori om at filmens budskap og tema er dens egen tolkningsfrie identitet: «Hur man gör» spiller, i en aarvigsk tolkningsmetode, på det store spørsmålet om hvordan man gjør noe i det hele tatt i livet, altså da også inkludert spørsmålet: «Hvordan skal jeg tolke denne filmen?» og spørsmålet «Hur gör Kim Hiorthøy det?».

Nå er jeg ferdig. Se ellers fotnoter for uklarheter. Produsent Yngve Sæther bekrefter at denne filmen skal vises på Cinematekets program med høydepunkter fra Grimstad. Jeg anbefaler den («Den er skikkelig dårlig!» sier en venn jeg alltid er uenig med.) Sa jeg at jeg anbefaler denne filmen? Endelig, sier jeg, endelig endelig eednelig edeenglig. KUTT TIL HVITT:

1. Jeg vet ikke hvordan han gjør det. Men filmen er veldig bra, i alle fall, dersom det er meg du spør, og siden det er jeg som skriver er det mitt svar du får, selv om du ikke ba om det. ↩
2. Kanskje kan jeg ikke kalle filmen en surrealistfilm, men nå har jeg skrevet det, og da har jeg kalt den det, så da kan jeg nok kalle den det. En av regissørene sa at alle tolkninger av filmen er lov, så lenge det er gode tolkninger. Jeg får vente å se om han synes dette er en tolkning som ikke er god. Surrealistfilm, altså.↩