De norske filmene i Cannes får utmerkede kritikker i Screen og Variety. Særlig Den brysomme mannen fremheves for sin originalitet, og anmelderne oppfatter filmen som en absurd helvetesvisjon av det skandinaviske sosialdemokratiet. Jens Lien fremheves som et friskt nytt talent og filmen framstår som en av favorittene til å vinne Kritikeruken. Også Stefan Faldbakken fremheves som et udiskutabelt talent, selv om særlig Variety mener siste halvdelen av Uro ikke helt holder mål.

Er det likevel Almodovar som kommer til å vinne Gullpalmen?
For noen dager siden avskrev jeg hans Volver som favoritt, fordi filmen ¿bare¿ er utmerket og ikke det store filmverket en vinner bør være. Men idet det gjenstår fire dager av festivalen, er det få utfordrere til Almodovars film, og han scorer høyest på anmeldernes lister og festival-oddsen.

Enkelte kritikere fremhever den tyrkiske filmen Iklimer som en stor opplevelse, men ingen av dem regner den som en favoritt fordi den angivelig er langsom og krevende. Men den belgiske Gullpalme-vinneren fra i fjor, Barnet, ble også ansett som ¿for krevende¿, så hvem vet? Krevende er ikke det rette ordet for Bruno Dumonts Flanders. Den franske regissørens syn på livet er så deprimerende at man blir helt nummen. I filmens åpningssekvens setter Dumont tonen: To bleke og triste mennesker møtes ute på en nesten forfallen bondegård. ¿Skal vi gå en tur¿, spør hun. Og vips – så klipper Dumont til den scenen jeg visste ville komme, av de to som knuller følelsesløst nede i et gjørmehull. Ingen kan trykke det ned i dritten som Dumont.

Det er vel bare Alejandro Gonzales Iñarritus Babel (se foto) som scorer nesten like høyt på anmelderlistene som Almodovar. Babel er den typiske Cannesfilmen du gjerne ønsker skal vinne: Den er ambisiøs og original. Regissør Iñarritu (Elskede kjøtere, 21 Gram) bretter ut et svimlende panorama der menneskeskjebner på ulike kontinenter knyttes sammen gjennom ensomhet, misforståelser og tilfeldighetenes tyranni. Jeg fikk litt bange anelser da Brad Pitt og Cate Blanchett dukket opp i ørkenen i begynnelsen av filmen, ulastelig kledd i khaki. Men Babel befinner seg langt unna Den engelske pasienten. Den er ikke enda en film om to elskende amerikanere i den arabiske ørkenen, men en film som har en gjennomtrengende empati med alle rollefigurene. Iñarritu har laget tre filmer i Babel, med forskjellig stil og temperatur, likevel fungerer det på en merkverdig måte.

De to store skuffelsen for meg i hovedprogrammet så langt er Aki Kaurismäkis Light in the dusk, som ble vist på mandag, og Sofia Coppolas etterlengtede Marie Antoinette, som ble vist i dag. Light in the dusk inneholder alle de ingrediensene vi forventer av en Kaurismäki-film. Men det er samtidig noe av problemet. Vi møter de samme pokeransiktene, den samme stiliserte tristessen, men poesien og humoren mangler. Det hevdes iblant at alle store filmskapere lager de samme filmene. Men noen ganger, som her, bare repeterer de seg selv.

Tittelsekvensen til Marie Antoinette virket lovende: Her ble et kostymedrama om det franske 1700-talls ikonet introdusert med en new wave-låt, og ga lovnader om en anarkistisk skildring av hofflivet i Versailles. Isteden får vi en florlett og slentrende film der Coppola synes mest opptatt av kostymene og den ytre staffasjen. Nå var staffasje essensielt for livet i Versailles, og det er aldeles utsøkt filmet. Men som en annen journalist freste idet han også gikk før rulleteksten kom på: What¿s the fucking point!

Etter dekadansen i Versailles fulgte tre filmer av den mer oppvåknende og brutale sorten. Egyptiske These Girls av Tahani Rachid var en sterk film om gatejenter i et muslimsk samfunn som blir dobbelt straffet: Først fordi de er født fattige, så fordi de må prostituere seg for å overleve, og derfor står i fare for å bli drept.

To filmnasjoner som bemerker seg under årets festival er Mexico og Romania. The Violin var en overbevisende og rørende film om en aldrende spillemann som forsøker å holde på verdigheten når landsbyen hans invaderes av meksikanske soldater som jakter på lokal gerilja. The way I spent the end of the world var en finstemt skildring av en rumensk families opplevelser i noen dager fram til diktatoren Ceausescu ble styrtet i 1989.