Robert De Niro er i Berlinalens konkurranseprogram med sin andre spillefilm; The Good Shepherd. Filmen om CIAs historie har allerede vært ute i Statene i lengre tid, og det er i så måte en vel omtalt film vi blir servert i festivalens hjerte Berlinale Palast. Matt Damon, Angelina Jolie, Alec Baldwin, Joe Pesci, Michael Gambon, Billy Crudup og William Hurt er blant storhetene i ensemblefilmen, og de Niro har fått med seg blant annet fotograf Robert Richardson og scenograf Robert Guerra på å vekke til live Eric Roths ambisiøse manus.

The Good Shepherd forteller historien om CIAs fødsel, sett gjennom øynene på Edward Wilson (Matt Damon). Det er en episk fortelling, med en spilletid på nesten tre timer og med et spenn på over 20 år. Eric Roths manus har vært i arbeid i over ni år, og på pressekonferansen etter visningen fortalte De Niro at han på sin side har jobbet på prosjektet i mer enn fem år. Vi snakker altså om et gjennomarbeidet stykke celluloid. Det er ikke spesielt overraskende; filmen er uhyre imponerende i sin detaljerte fremstilling av noen av de mest turbulente årene i nyere amerikansk historie. Scenografi og kostymer er spesielt helhetlig gjort, og med det resultat at filmen beveger seg uanfektet gjennom alle disse årene. Og nettopp dét er kanskje filmens største bragd.

På papiret må dette ha vært et veldig lovende prosjekt. Her er utallige karakterer, tråder, konflikter og skjebner flettet sammen i et intrikat puslespill med den fascinerende perioden som bakteppe. Kontrastene er store i alt fra kammerspill i mørklagte kontorlandskap til et Berlin lagt i ruiner. Men det trengs en stor regissør for å kunne orkestrere et slikt manus til lerretet. Det er ikke Robert de Niro. Trass i at skuespillerne, godt ledet av Matt Damon, bidrar med engasjert og troverdig spill i alle ledd, greier han aldri å dra oss helt inn i filmens handling.

Jeg satt lenge og forsøkte å la meg fascinere og engasjere, men isteden ble jeg sittende å reflektere over hvorfor filmen feiler på dette sentrale punktet. Årsaken mener jeg ligger i filmens mangel på rytme og dynamikk. -Eller enda mer svevende; filmen mangler musikalitet. Scene etter scene har et tydelig potensiale i kildematerialet, men istedenfor å bidra til fremdrift og nerve, drar de filmen ned i et stadig decrescendo. Ofte tok jeg meg selv i å tenke at en bestemt scene tydelig hadde en kvalitet, enten det lå i dialogene eller i skuespillerkunsten, men at de Niro ikke later ikke til å ha visst hvordan utnytte dette. Derfor er scener urytmisk klippet, tempo og fremdrift er totalt ute å kjøre og i sum blir derfor The Good Shepherd en film der man gang på gang faller av lasset. De Niro haster seg inn i scenene, og viser sans for musikalitet. Det blir en serie enkeltscener med mye kvalitet, spilt av på et slarkete samlebånd.

På pressekonferansen etter visningen, ble de Niro spurt opptil flere ganger om årsaken til at han ville lage en film om CIA. Han ble også spurt om sine regivalg, spesielt i forhold til valget om å vise filmen fra én karakters synspunkt. Med frustrasjonen over vinglete regi i bakhodet, merket jeg at jeg på konferansen ble irritert over legendens avvisende og uengasjerte svar på spørsmålene. Istedenfor å refere til sine egne valg i adaptasjonen, refererte han gang på gang til Roths manus og forklarte at årsakene til alt jo lå der. Hans egen innsats, hans visjon, fremstod som totalt fraværende og intetsigende. Og dessverre er det også dét som til syvende og sist gjør at The Good Shepherd blir en litt intetsigende opplevelse. Det er synd fordi dette burde vært et epos for historiebøkene.