Gøteborg internasjonale filmfestival (GIFF) er den største av sitt slag i Skandinavia, men det er først i år at Rushblogg har hatt anledning til å dekke den. Og nå er vi her. Alle kjennere jeg har snakket med har rost festivalen for dens stemning, variasjon og nordiske perspektiv – så forventningene mine har vært høye i tiden frem mot avreise. I tillegg har jeg regnet med å få noen store filmopplevelser her nede.
Den vestsvenske arbeiderklassebyen befinner seg en fire timers busstur sør for Oslo. Blant norske byer opplever jeg Bergen som den tydeligste parallell; et regnvått, forblåst og mildt Gøteborg var hva som møtte meg på festivalens første dag. Men byen veier opp for været med åpne mennesker og velkomne omgivelser. Kinoene er ganske spredt, og vil fremtvinge mange turer med bytrikken. På filmprogrammet står 450 forskjellige titler, hvis visninger skal spres over ti dager; blant godbitene jeg har merket meg finnes alt fra amerikanske storfilmer, svenske verdenspremierer, meksikanske samfunnshistorier – og noen klassikere; festivalen markerer Ingmar Bergmans bortgang med en massiv retrospektiv. I tillegg vises mange norske filmer som en del av det nordiske fokuset.
Festivalen er dessuten betydelig i nordisk sammenheng på grunn av dens dedikerte fokus på seminarer og bransjesammenkomster. Blant begivenhetene jeg skal skrive hjem om er et nordisk dokumentarfilmseminar, en debatt om film og dataspill og ikke minst en masterclass med regissøren Julie Taymor (Frida, Across the Universe). Med det begir jeg meg på nytt ut i vind, yr og tåke for å finne en kinosal og bidra til å gjøre den smekkfull. Jeg setter tonen for dagene som kommer med et fint sitat av GIFFs kunstneriske leder, hentet fra programheftet:
Varje gång en film visas görs en röst hörd. Varje gång en människa berörs av en film, skapas et nytt minne. Så förs världen vidare.