Cochochi ble den første filmen for meg på GIFF. Den er en del av festivalens fokus på ny meksikansk film; Nya Mexico. Meksikansk film har hatt en veldig god periode det siste tiåret, og flere ledende filmskapere derfra har utviklet seg til å bli verdensnavn (Innaritu, Cuaron, del Toro). Men i kjølvannet av de mest profilerte filmene (f.eks Elskede kjøtere (2000) og …og mora di også (2001)), har det oppstått en ny, ung bølge. Med fokus på samfunnsbevisst film har uetablerte regissører kommet frem med små, engasjerte historier. Det er disse filmene GIFF har løftet frem i år, og i sentrum for det står de unge stjernene Gael Garcia Bernal og Diego Luna, som ved hjelp av sin status har finansiert og produsert en rekke filmer, gjennom selskapet Canana (som betyr "patronbelte" – les mer). Blant disse prosjektene er altså Cochochi. 
Dette meksikanske dramaet er et naturalistisk portrett av to unge brødre i det rurale samfunnet La Sierra Tarahumara i nordvest-Mexico, skrevet og regissert av debutantene Israel Cardenas og Laura Amelia Guzmán. 12-årige Evaristo og broren Tony har siste skoledag før ferien, og på seremonien blir Tony tildelt et stipend for videre studier. Men han dukker ikke opp, og kaster hele skolesekken fra seg når Evaristo kommer og de tar følge hjem. På gården får de over lokalradioen beskjed om at bestefarens bror, som bor langt inni nabodalen, behøver en pakke medisin. De tar kuréroppgaven, men uten å kunne veien dit og med en tjuvlånt hest, støter de raskt på problemer. Reisen brødreparet legger i vei på skal bli lenger enn antatt.
Tittelen Cochochi kan løst oversettes til "Furulandet". Natur og sosiale forhold er da også et bakteppe som blir uløselig knyttet til de to brødrenes ufrivillige eventyr. I en tåkelagt skog skiller de lag, og må følge hver sin separate sti for å finne en vei ut av problemene. Filmen grep meg fra første øyeblikk med sin realistiske ankomst til miljøet og karakterene. Kameraet oppfører seg nesten som et dokumentært øye; nært og naturlig tilstede uten å virke kynisk eller tilrettelagt. De to brødrene er da også søsken i virkeligheten, som filmskaperne fant på en reise i området og bestemte seg for å bruke som utgangspunkt for en fiksjonshistorie. Evaristo og Tony spiller altså seg selv, og det merkes – hovedsaklig positivt. Det er nesten som om rammefortellingen og dilemmaene de møter på underveis er mer som statister å regne; kjernen i Cochochi er skildringen av to unge gutter som danner seg en bevissthet om samfunnet de er en del av.
Vel, jeg skal ikke direkte hevde at filmen handler om to unge menneskers politiske oppvåkning – dette er først og fremst en enkel historie om to barn som må løse et problem, og i så måte ikke mer komplisert enn 15 minutter barne-TV. Men de to unge regissørene, som var tilstede på visningen her i Gøteborg (video kommer!), hadde et åpenbart engasjement for noe mer enn underholdningsverdi. Filmen deres løfter frem et helt samfunn fra et bortgjemt hjørne av verden, og gjør det på en medrivende måte. Det er nemlig deres spesifikke blikk på alt to unge guttene beveger seg gjennom som gjør filmen politisk; bare det å løfte frem den innfødte befolkningens kultur og livsvilkår på film er som en politisk handling å regne. Med det i mente kan man vel for så vidt si at Cochochi er en utnyttelse av de to unge hovedpersonenes deltagelse – men til et godt formål, vil jeg mene. Dessverre antar jeg at denne filmen ikke vil få norsk kinodistribusjon, men for de som ferdes på filmfestivaler er det verdt å holde øynene åpne.
Filmen fikk Discovery-prisen på fjorårets filmfestival i Toronto (en utmerkelse Reprise mottok året før der igjen). Her er traileren:
