Filmskolen: Behind the scenes #3

Filmskolen

Elevene på Filmskolen på Lillehammer lever i et lite og tett skolemiljø, på godt og på vondt. Det vil elevene ved regilinja fortelle om hver uke her på bloggen. Når er vi kommet til det tredje innlegget (Les også innlegg 1 og 2). denne gangen fra regielev Vibeke Heide. Her er denne ukens refleksjoner fra Den norske filmskolen, i spalten Filmskolen: Behind the scenes:

Jump into the darkness

Når jeg skriver dette, er jeg midt i en krevende workshop. Hjerne og hjerte er fylt med nye og gamle innsikter, og et ikke ubetydelig antall spørsmål. Hva er en karakter? En flik av meg selv, en flik av noen jeg kjenner, summen av taus kunnskap, et produkt av uartikulert selvinnsikt?

Andrzej Mellin, vår fantastiske polske gjestelærer og venn, er her igjen.

Mellin er linjeleder for regilinja på Den polske filmskolen i Lodz. Han er en av verdens beste regilærere, etterspurt av filmskoler over hele kloden, og Lillehammer er en av de få han velger å besøke igjen og igjen. Hvorfor elsker vi Mellin? Fordi han forteller oss ¿ this is shit. ¿ Og så forteller han hvorfor. Ingen kan si ¿ this is shit.¿ på en så elskelig og motiverende måte som Mellin. Han ser hver enkelt av oss, prosjektet vårt, han pusher oss og utfordrer oss, og han jobber døgnet rundt for oss når han er her.

Denne workshopen er lagt opp etter ønsker fra oss på regilinja, og ingen av oss vet vel helt hvor vi ender. Det handler om karakterutvikling. Hver av oss jobber med to karakterer i en scene. Alene foran tastaturet først, deretter sammen med skuespillere. Formålet er å skrive og gestalte en karakter. Å gå i dybden i stedet for bredt. ¿ Do not hide behind plot and structure. ¿ Ikke skriv plot, ikke skriv for kameraet. Skriv gjennom karakterene. Finn en karakter, bli kjent med den og slipp den fri. La den leve og puste og se hva som skjer. Jump into the darkness.

Jeg stirrer på skjermen foran meg. ¿ Ellen: … ¿ Men nei, Ellen sier ingenting. Hun klarer ikke å snakke akkurat nå. Hun bare sitter der. Men Ellen må jo handle, ellers skjer det ingenting. Utviklingen stopper. Vendepunktet blir en fis i det fjerne. Scenen mangler driv, og jeg kan se langt etter en forløsning! Stopp. Det der var struktur. Dramaturgi. Glem det. Vær hos Ellen og følg henne. Ikke bryt kontinuiteten i den følelsesmessige reisen hennes. La plot og struktur komme fra karakterene. Hva skjer inni Ellen der hun sitter?

Jeg trodde det var sånn jeg alltid skriver. Jeg skriver fra magen, fra karakteren, og ikke fra hodet. Når jeg skriver som best, vet jeg ikke helt hva som kommer til å skje. Hvorfor er da over halve scenen min bare en ren plotkonstruksjon? Hvorfor mister vi kontakten eller troverdigheten til karakteren underveis? Fordi jeg begynner hos henne, men etter hvert overtar den logiske delen av hjernen min. Den som vet at det fins regler og konstruksjoner. Det er så lett å gå for det logiske. Å få kabalen til å gå opp. Men jeg oppdager også at det logiske og det forutsigbare er gode venner.

Det er skummelt, men også befriende å jobbe på denne måten. Jeg veksler mellom å føle meg allmektig og å føle meg avmektig. Gjennom å gå dypere uten å navigere etter egne forventninger eller konstruksjoner, aner jeg muligheten for å røre ved noe… magisk. Eller mystisk. Et produkt av det irrasjonelle eller ubevisste, som overrasker meg, men som likevel oppleves som sant fordi det kommer fra karakteren. Eller fra meg kanskje, som skriver karakteren. Øyeblikket etter er jeg tom. Jeg har veiledning med Mellin, og vi snakker om følelser, opplevelser, psykologi og kunst – alt som rører ved det å være menneske. Jeg ser små glimt av lys i det fjerne, men livet føles likevel alt annet enn forutsigbart.

Jeg omfavner det uforutsigbare og møter skuespillerne uten å ha alle svarene. Jeg føler meg som verdens dårligste regissør, og det er ren luksus. Nå skal vi lete, utforske og teste sammen i to dager.

Jeg hopper inn i mørket, og håper å se lyset i slutten av uka.

Vibeke Heide,

Regilinja, kull 5 ved Den norske filmskolen

Filmskolen: Behind the scenes #3

Filmskolen

Elevene på Filmskolen på Lillehammer lever i et lite og tett skolemiljø, på godt og på vondt. Det vil elevene ved regilinja fortelle om hver uke her på bloggen. Når er vi kommet til det tredje innlegget (Les også innlegg 1 og 2). denne gangen fra regielev Vibeke Heide. Her er denne ukens refleksjoner fra Den norske filmskolen, i spalten Filmskolen: Behind the scenes:

Jump into the darkness

Når jeg skriver dette, er jeg midt i en krevende workshop. Hjerne og hjerte er fylt med nye og gamle innsikter, og et ikke ubetydelig antall spørsmål. Hva er en karakter? En flik av meg selv, en flik av noen jeg kjenner, summen av taus kunnskap, et produkt av uartikulert selvinnsikt?

Andrzej Mellin, vår fantastiske polske gjestelærer og venn, er her igjen.

Mellin er linjeleder for regilinja på Den polske filmskolen i Lodz. Han er en av verdens beste regilærere, etterspurt av filmskoler over hele kloden, og Lillehammer er en av de få han velger å besøke igjen og igjen. Hvorfor elsker vi Mellin? Fordi han forteller oss ¿ this is shit. ¿ Og så forteller han hvorfor. Ingen kan si ¿ this is shit.¿ på en så elskelig og motiverende måte som Mellin. Han ser hver enkelt av oss, prosjektet vårt, han pusher oss og utfordrer oss, og han jobber døgnet rundt for oss når han er her.

Denne workshopen er lagt opp etter ønsker fra oss på regilinja, og ingen av oss vet vel helt hvor vi ender. Det handler om karakterutvikling. Hver av oss jobber med to karakterer i en scene. Alene foran tastaturet først, deretter sammen med skuespillere. Formålet er å skrive og gestalte en karakter. Å gå i dybden i stedet for bredt. ¿ Do not hide behind plot and structure. ¿ Ikke skriv plot, ikke skriv for kameraet. Skriv gjennom karakterene. Finn en karakter, bli kjent med den og slipp den fri. La den leve og puste og se hva som skjer. Jump into the darkness.

Jeg stirrer på skjermen foran meg. ¿ Ellen: … ¿ Men nei, Ellen sier ingenting. Hun klarer ikke å snakke akkurat nå. Hun bare sitter der. Men Ellen må jo handle, ellers skjer det ingenting. Utviklingen stopper. Vendepunktet blir en fis i det fjerne. Scenen mangler driv, og jeg kan se langt etter en forløsning! Stopp. Det der var struktur. Dramaturgi. Glem det. Vær hos Ellen og følg henne. Ikke bryt kontinuiteten i den følelsesmessige reisen hennes. La plot og struktur komme fra karakterene. Hva skjer inni Ellen der hun sitter?

Jeg trodde det var sånn jeg alltid skriver. Jeg skriver fra magen, fra karakteren, og ikke fra hodet. Når jeg skriver som best, vet jeg ikke helt hva som kommer til å skje. Hvorfor er da over halve scenen min bare en ren plotkonstruksjon? Hvorfor mister vi kontakten eller troverdigheten til karakteren underveis? Fordi jeg begynner hos henne, men etter hvert overtar den logiske delen av hjernen min. Den som vet at det fins regler og konstruksjoner. Det er så lett å gå for det logiske. Å få kabalen til å gå opp. Men jeg oppdager også at det logiske og det forutsigbare er gode venner.

Det er skummelt, men også befriende å jobbe på denne måten. Jeg veksler mellom å føle meg allmektig og å føle meg avmektig. Gjennom å gå dypere uten å navigere etter egne forventninger eller konstruksjoner, aner jeg muligheten for å røre ved noe… magisk. Eller mystisk. Et produkt av det irrasjonelle eller ubevisste, som overrasker meg, men som likevel oppleves som sant fordi det kommer fra karakteren. Eller fra meg kanskje, som skriver karakteren. Øyeblikket etter er jeg tom. Jeg har veiledning med Mellin, og vi snakker om følelser, opplevelser, psykologi og kunst – alt som rører ved det å være menneske. Jeg ser små glimt av lys i det fjerne, men livet føles likevel alt annet enn forutsigbart.

Jeg omfavner det uforutsigbare og møter skuespillerne uten å ha alle svarene. Jeg føler meg som verdens dårligste regissør, og det er ren luksus. Nå skal vi lete, utforske og teste sammen i to dager.

Jeg hopper inn i mørket, og håper å se lyset i slutten av uka.

Vibeke Heide,

Regilinja, kull 5 ved Den norske filmskolen

MENY