Filmskolen: Behind the scenes #2

Filmskolen

Elevene på Filmskolen på Lillehammer lever i et lite og tett skolemiljø, på godt og på vondt. Det vil elevene ved regilinja fortelle om hver uke her på bloggen. Regielev Itonje Søimer Guttormsen fortsetter her spalten Filmskolen: Behind the scenes med innlegg nummer to.

De utvalgte

Det ulmer i gangene på Lillehammer om dagen. Skjelvende, prøvende, stolte og ydmyke sniker de seg bortover til rommet innerst i gangen, der hvor det står sort på A4: Intervju – Opptak kull 6. Jeg kjenner det rykke litt i magen, og jeg ser samme reaksjon hos mine medstudenter. Her står enormt mye på spill. Utfallet av denne testen kjennes fatal. Enten det vipper for eller imot vil det bety en enorm omveltning i livet rent konkret her og nå og de neste fire årene, men også et slags alfa omega for selvbildet.

Det eksistensielle spørsmålet runger: Å være eller ikke være akseptert på eliteskole.

Alle har vi vel en liten elitedjevel langt der inne i kjellerboden et sted. En liten, barnlig ener som vil bejubles, applauderes, forgudes. Et troll som ville sprukket i lyset. Men siden det holdes skjult og bortgjemt blir det fortrykt og farlig og lengter etter en natt å rope i. Den norske filmskolen er en fin natt å rope i. Her er vi nærmest grenseløse. Vi er jo nesten alene her. Derfor skal jeg rope litt nå i hytt og gevær om tanker som melder seg her i OL-byen.

Har vår brutale, logosentriske tidsalder med dens iboende automatikk for klassifisering gjort at vi higer slik etter å bli utvalgt? At vår selvverd er såpass avhengig av hvorvidt vi er vinnere eller tapere? Det neste spørsmålet blir da selvfølgelig; Hvilken jury kan påta seg den umenneskelige oppgaven å være dommere for denne utvelgelsen? Og hva er det egentlig de håpefulle bedømmes ut i fra? Kan det være at deres potensielle samarbeidsevne står sterkere enn deres skaperlyst?

Kan det være at skolens beliggenhet bidrar til den snikende følelsen av at vi er rekrutter i en utpost til en grynende masseindustri hvor publikumsfrieri og kapital råder mer og mer? Kan det være at den skapende, ytringstrange vilje skyves under teppet til fordel for den potensielt disiplinerte og flinke filmarbeider? Og er det i så fall dét det norske folk trenger? Det er jo tross alt deres skattepenger vi bruker her oppe. Jeg bare undrer fritt.

Nå skal det sies at det er herlig og ikke minst særdeles privilegert å være utvalgt og at en sikkert bør være ydmyk overfor de autoriteter som har gitt en den tillitten, men det føles likevel som om man sitter litt fast i et jerngrep her oppe, og at generasjonen som dominerer de ledende krefter på skolen er en smule skjelven for det nyskapende. Ære være de som overhode har tatt på seg oppgaven å skape en nasjonal filmskole! Men ligger det ikke i en skoles natur at den skal og bør omveltes? Er det ikke slik at den kommende filmgenerasjon, det være seg de som kommer inn eller ei, samt de som ikke engang ønsker å søke, skal og bør definere det nye? Nå har Norge fått stablet på bena en stødig filmnasjon. Men vi mangler fortsatt en von Trier. Er kårene for ulne her i behagelige, pengesterke Norge? Er vi for redd for friksjon? Har vi det så godt at vi frykter bevegelse?

Skolen er muligens et miniatyrbilde på industrien, og vi kan saktens la oss belære og gå lydige ut i bransjen. Men bør det ikke også være plass til litt god gammeldags banebrytelse? Eller bør denne viljen holde seg på utsiden? Bør personer med ønske om å reformere unngå å søke? Burde ikke en nasjonal filmskole tørre å la sine elever eksperimentere? Burde det ikke være plass til forskning i filmfaget, også på det praktiske plan? Er den norske filmskolen ubevisst med på å minske bredde i norsk film der den nitidig fokuserer på filmfortellingen, kløktig utkalkulert i et triangel som fremdyrker ¿historiene imellom oss¿ fremfor den personlige filmen?

For de vil oss alt godt, vår skole. Det er deres engasjement og initiativ et bevis på. Men kanskje har gruppearbeidsideologien fått litt for godt fotfeste og kanskje har ikke de som fronter den helt innsett at filmenes budskap og intensitet lett kan svekkes til fordel for andre krefter som de å behage publikum med historier de allerede kjenner for å telle kroner i kassen? Eller er det vår nasjon som rett og slett er for liten til å romme både underholdningsfilmen og den utfordrende filmen, hvis man skal gjøre en slik kategorisk oppdeling? Igjen, jeg undrer fritt som et fortrykt troll i natten.

Dette er vel i bunn og grunn en oppfordring for de som skal bli de neste utvalgte ¿ til det kommende kull 6 – om å ikke la seg mildne av det duvende døla-landskapet, fraværet av vinden og utsikten, men å søke å holde seg i kontakt med livet selv og derfra skape og ytre, for vilkårene her er formidable; vi har ressurser så det holder og nær sagt ingen distraksjoner. Dessuten er dette en formaning til de ikke-utvalgte som får den slukne avslagkonvolutten i posten til å ikke la en menneskelig dommer avgjøre hvorvidt du skal tro på deg selv eller ei, men heller manne deg til mot og finne andre veier for å skape ny og viktig film.

Itonje Søimer Guttormsen

Regilinja, kull 5 ved Den norske filmskolen

Filmskolen: Behind the scenes #2

Filmskolen

Elevene på Filmskolen på Lillehammer lever i et lite og tett skolemiljø, på godt og på vondt. Det vil elevene ved regilinja fortelle om hver uke her på bloggen. Regielev Itonje Søimer Guttormsen fortsetter her spalten Filmskolen: Behind the scenes med innlegg nummer to.

De utvalgte

Det ulmer i gangene på Lillehammer om dagen. Skjelvende, prøvende, stolte og ydmyke sniker de seg bortover til rommet innerst i gangen, der hvor det står sort på A4: Intervju – Opptak kull 6. Jeg kjenner det rykke litt i magen, og jeg ser samme reaksjon hos mine medstudenter. Her står enormt mye på spill. Utfallet av denne testen kjennes fatal. Enten det vipper for eller imot vil det bety en enorm omveltning i livet rent konkret her og nå og de neste fire årene, men også et slags alfa omega for selvbildet.

Det eksistensielle spørsmålet runger: Å være eller ikke være akseptert på eliteskole.

Alle har vi vel en liten elitedjevel langt der inne i kjellerboden et sted. En liten, barnlig ener som vil bejubles, applauderes, forgudes. Et troll som ville sprukket i lyset. Men siden det holdes skjult og bortgjemt blir det fortrykt og farlig og lengter etter en natt å rope i. Den norske filmskolen er en fin natt å rope i. Her er vi nærmest grenseløse. Vi er jo nesten alene her. Derfor skal jeg rope litt nå i hytt og gevær om tanker som melder seg her i OL-byen.

Har vår brutale, logosentriske tidsalder med dens iboende automatikk for klassifisering gjort at vi higer slik etter å bli utvalgt? At vår selvverd er såpass avhengig av hvorvidt vi er vinnere eller tapere? Det neste spørsmålet blir da selvfølgelig; Hvilken jury kan påta seg den umenneskelige oppgaven å være dommere for denne utvelgelsen? Og hva er det egentlig de håpefulle bedømmes ut i fra? Kan det være at deres potensielle samarbeidsevne står sterkere enn deres skaperlyst?

Kan det være at skolens beliggenhet bidrar til den snikende følelsen av at vi er rekrutter i en utpost til en grynende masseindustri hvor publikumsfrieri og kapital råder mer og mer? Kan det være at den skapende, ytringstrange vilje skyves under teppet til fordel for den potensielt disiplinerte og flinke filmarbeider? Og er det i så fall dét det norske folk trenger? Det er jo tross alt deres skattepenger vi bruker her oppe. Jeg bare undrer fritt.

Nå skal det sies at det er herlig og ikke minst særdeles privilegert å være utvalgt og at en sikkert bør være ydmyk overfor de autoriteter som har gitt en den tillitten, men det føles likevel som om man sitter litt fast i et jerngrep her oppe, og at generasjonen som dominerer de ledende krefter på skolen er en smule skjelven for det nyskapende. Ære være de som overhode har tatt på seg oppgaven å skape en nasjonal filmskole! Men ligger det ikke i en skoles natur at den skal og bør omveltes? Er det ikke slik at den kommende filmgenerasjon, det være seg de som kommer inn eller ei, samt de som ikke engang ønsker å søke, skal og bør definere det nye? Nå har Norge fått stablet på bena en stødig filmnasjon. Men vi mangler fortsatt en von Trier. Er kårene for ulne her i behagelige, pengesterke Norge? Er vi for redd for friksjon? Har vi det så godt at vi frykter bevegelse?

Skolen er muligens et miniatyrbilde på industrien, og vi kan saktens la oss belære og gå lydige ut i bransjen. Men bør det ikke også være plass til litt god gammeldags banebrytelse? Eller bør denne viljen holde seg på utsiden? Bør personer med ønske om å reformere unngå å søke? Burde ikke en nasjonal filmskole tørre å la sine elever eksperimentere? Burde det ikke være plass til forskning i filmfaget, også på det praktiske plan? Er den norske filmskolen ubevisst med på å minske bredde i norsk film der den nitidig fokuserer på filmfortellingen, kløktig utkalkulert i et triangel som fremdyrker ¿historiene imellom oss¿ fremfor den personlige filmen?

For de vil oss alt godt, vår skole. Det er deres engasjement og initiativ et bevis på. Men kanskje har gruppearbeidsideologien fått litt for godt fotfeste og kanskje har ikke de som fronter den helt innsett at filmenes budskap og intensitet lett kan svekkes til fordel for andre krefter som de å behage publikum med historier de allerede kjenner for å telle kroner i kassen? Eller er det vår nasjon som rett og slett er for liten til å romme både underholdningsfilmen og den utfordrende filmen, hvis man skal gjøre en slik kategorisk oppdeling? Igjen, jeg undrer fritt som et fortrykt troll i natten.

Dette er vel i bunn og grunn en oppfordring for de som skal bli de neste utvalgte ¿ til det kommende kull 6 – om å ikke la seg mildne av det duvende døla-landskapet, fraværet av vinden og utsikten, men å søke å holde seg i kontakt med livet selv og derfra skape og ytre, for vilkårene her er formidable; vi har ressurser så det holder og nær sagt ingen distraksjoner. Dessuten er dette en formaning til de ikke-utvalgte som får den slukne avslagkonvolutten i posten til å ikke la en menneskelig dommer avgjøre hvorvidt du skal tro på deg selv eller ei, men heller manne deg til mot og finne andre veier for å skape ny og viktig film.

Itonje Søimer Guttormsen

Regilinja, kull 5 ved Den norske filmskolen

MENY