Ganske så reduserte etter altfor få timer i senga, men desto flere på dansegulvet til en av Berlinalens mange fester, ankom Lars Ole og jeg det Talent Campus-arrangementet vi hadde størst forventninger til. Alex McDowell har de siste 10 årene markert seg som Hollywoods kanskje mest interessante og varierte produksjonsdesigner. Om du ikke ikke kjenner han, burde det holde at jeg nevner Fight Club, Minority Report og Charlie & Sjokoladefabrikken.

Å få møte denne mannen har vært en drøm for oss begge, og disse to timene ble uten tvil den beste enkeltopplevelsen jeg har hatt på Berlinalen noensinne!

Før jeg skal forsøke å gi deg en liten smakebit av alt McDowell formidlet til oss, føler jeg det nødvendig å utdype hva en produksjonsdesigner gjør. Dette er en stabsfunksjon vi ikke har i norsk filmproduksjon, i hvert fall ikke i så omfattende forstand som i Hollywood eller ute i Europa. Dette trass i at norske scenografer (senest i min artikkel Visuelle Begrensninger i forrige Rushprint) lenge har etterspurt og ønsket seg en lignende posisjon og yrkestittel her hjemme.

En produksjonsdesigner er ansvarlig for samtlige visuelle elementer i en film, fra oppstart til ferdig produkt. Arbeidet spenner fra kreditssekvenser til bygging av sett. I Hollywood er denne posisjonen likestilt med fotografen, og har under seg blant annet settdekoratør, grafikere, rekvisitør og lignende. I McDowells tilfelle betyr det med andre ord at han skal ha mye av æren for visualiteten til filmene nevnt ovenfor.

Målet med invitere McDowell, var at han skulle gi oss et innblikk i hvordan han jobber frem disse universene. Som oftest på disse arrangementene ender det i en samtale om vedkommendes karriere, med mer trivia og anekdoter enn reel lærdom for de oppmøtte. Men McDowell hadde forberedt seg veldig godt, og resultatet ble isteden en skikkelig skoletime med mye ny kunnskap og en atskillig større forståelse for produksjonsdesignerens utfordringer og arbeidsfelt.

Som eksempel på prosjekt, tok McDowell først for seg arbeidet på Minority Report. Det spesielle her var at han kom ombord før noe manus i det hele tatt var påbegynt. Det eneste som fantes, var Steven Spielbergs skisser og ideer, samt selvsagt romanen til Philip K. Dick. Dette innebar at McDowell og stab allerede fra første dag kunne være med på å utforme filmens foto, lys, farger etc. Og selv om dette er snarere unntaket enn regelen, fikk jeg inntrykk av at det er en arbeidsmetode som blir mer og mer vanlig –

An average Hollywood production costs 100-150.000 dollars a day during the actual shoot. My team and I can work one month for that amout, and producers seem to finally understand how they can benefit from such priorities in the budget. In the end it usually means less costs, as more time means better preparations and less problems during the very expensive shooting period.

Arbeidet med Minority Report var i sin tid banebrytende på mange måter. Etter at manuset var ferdig, og McDowell & stab hadde skapt de første konturene av filmens scenografi, kostymer, grafikk og annet, ble det produsert en såkalt previz (kort for previsualisation) – En digital fremstilling av filmen i enkel animasjon, spekket med informasjon og muligheter. Med denne kan samtlige stabsfunksjoner teste ut forskjellige ting innenfor sitt ansvarsområde. Eksempelvis kunne fotograf Janusz Kaminski allerede her se hvilke linser han kom til å trenge, effektmakerne kunne se nøyaktig hvor mye av f.eks en matte painting man ville se eller klipperen kunne teste forskjellige rytmer og shots. Vi fikk se flere scener fra både denne previz’en, videre demonstrert hvordan man kan justere etter type linse eller lysforhold, teste ut kamerakjøringer etc. Til slutt ble både film og previz kjørt samtidig for å demonstrere hvor mye førstnevnte faktisk endte opp med å ligne den animerte versjonen.

McDowell uttalte at med tilgang på utstyr som dette, og ikke minst fordi de er blitt rimelige nok til at de ikke lenger kun er tilgjengelige for Spielberg & co, er denne første etappen på en filmproduksjon blitt atskillig mer dynamisk og i visse sammenhenger enklere. For produksjonsdesignere betyr det også bedre kommunikasjon og samspill med regissør og fotograf, spesielt siden hele filmen nær sagt kan sees før den er spilt inn. En interessant digresjon er at Danny Elfman gjorde store deler av musikken til Sjokoladefabrikken til nettopp en previz. Det sier noe om hvor presist dette verktøyet er blitt.

Etter at regissør og alle nøkkelfunksjoner har laget en previz alle er innforstått og fornøyd med, starter McDowell & co arbeidet med å bygge settene. For trass i at det meste lar seg gjøre digitalt i dag, foretrekker regissører som Tim Burton, David Fincher og Spielberg å arbeide med fysiske sett, i hvert fall så langt det er mulig.

I see locations and sets as the perhaps most fundamental parts of my palette, it’s like painting with architecture. We create backstories for each element, both to make it more believable for the actors, but also as part of our creative process. With Fight Club, we wanted the house where Brad Pitt lives to have clear elements from its past, for instance with decorating one room as a child’s bedroom. I also love to develop sets as metaphors, for instance the airport in The Terminal – the story is ultimatly a fable, a fairy tale, and the airport is the modern version of the classic enchanted forrest or a medieval village. It’s of course not the same when you’re working on blue screen with sets added digitally in post.

Men også i denne delen av forarbeidet har det kommet ny teknologi på banen. McDowell viste oss plantegninger og modeller utarbeidet i Maya og Photoshop, som man kunne bruke til beregning av størrelse, materialvalg etc. På både Sjokoladefabrikken og Minority Report ble endog deler av settene skåret ut i isopor ved hjelp av datastyrte maskiner, etter informasjon innhentet fra nevnte digitale modeller.

McDowell benyttet mesteparten av den resterende tiden på &a
ring; guide oss gjennom arbeidet med den mer praktiske delen av produksjonsdesign, med spesielt fokus på byggingen av flyplassen i The Terminal eller Washington D.C. anno 2056 i Minority Report. Innimellom tok han seg tid til anekdoter som Spielbergs lykke over endelig å få sin egen flyplass eller Brad Pitts ønske om å kjøpe tidligere nevnte hus etter endt innspilling av Fight Club.

Alt i alt et utrolig fascinerende innblikk i arbeidet til en av Hollywoods store. Bare så synd jeg ikke får vist dere noe av materialet han hadde med..