Digitale spesialeffekter har for lengst utviklet seg til å bli et verktøy som anvendes i mange flere subtile deler av filmer enn man skulle tro. Det er ikke lenger bare scener med naturkatastrofer, dinosaurer og mytiske vesener som kreeres i datamaskinene; nå kan regissører også hente mer fra sine skuespillere ved hjelp av små nyanserte effektgrep. Dette er ikke en nyhet kanskje, men illustreres veldig godt i et ferskt eksempel.

I forbindelse med en konferanse som nylig ble holdt av organisasjonen Visual Effect Society presenterte deres formann, Jeff Okun, et utdrag fra Blood Diamond, en film han var effektansvarlig på. Filmen dreier seg om diamantsmugling i Vest-Afrika, og i en avgjørende scene mot slutten av historien ser vi Jennifer Connelly reagere på noe over telefon. I sammenligningen av scenen fra filmens originalopptak og ferdige utgave, kan man se at regissøren i etterarbeidet har fått lagt til en tåre som renner ned på skuespillerens kinn.

Som om ikke skuespilleri fra før var kløktig iscenesettelse av følelser, så er altså de digitale effektene nå tildelt rollen som skuespillernes siste finish. Ikke det at skuespillerne er særlig glad for utviklingen. I artikkelen hos The Times gjøres det klart at det i 1998 ble forsøkt utarbeidet en avtale med skuespillerforeningen om kontrakter som kunne gi skuespillerne makt over sitt… digitale selv. Men foreløpig er dette ikke på plass. Og Edward Zwick kan klappe seg selv på skulderen over at han som regissør maktet å skape en følelsesmessig sterk sluttscene. Men hva så om Connelly hadde blitt nominert til Oscar? Skulle det vært i kategorien for beste spesialeffekter?

EDIT 11/3: Jeff Okun som siteres i Times-artikkelen, har kommet med noen innsigelser hos Hollywood-Elsewhere her og deretter også her. Problemstillingen om bruken av CGI (og graden av bruk) er interessant, og disse to oppfølgingsartiklene belyser debatten ytterligere.