Cinemateket lanserer et nytt konsept de har kalt ”Norsk eliteserie” der de ”beste” norske filmene skal presenteres. Det skal selvsagt begrunnes, og hele filmhistorien er satt under lupen.
Torsdag 5. mars har de valgt Marius Holsts Ti kniver i hjertet. Det var en film som ikke nådde helt opp under Rushprints kåring av ”tidenes beste norske filmer” for over tre år siden, men som var svært nær en opptagelse i dette gode selskapet. For mange regnes den som en av de aller beste norske filmene fra de siste 25 årene.
Det som gjør visningen ekstra interessant, er at filmen ikke finnes i noe annet tilgjengelig format enn på 35mm. Enda et utslag av en mangelfull oppfølging av den norske filmarven, som det kan bli interessant å høre hvordan regissøren selv opplever.
Før visningen møter du cinematekleder Jan Langlo i samtale med Marius Holst om filmens tilblivelse og skjebne.
Litt om filmen (fra Cinematekets katalog):
”Ti kniver i hjertet er den sagnomsuste spillefilmdebuten til Marius Holst, som vakte stor oppsikt da den kom i 1994/95. Filmen ble vist i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Berlin i ‘95, og vant priser både der og på andre festivaler i utlandet. Mottakelsen av filmen var gjennomgående positiv, og selv om de største avisene hadde noen innvendinger og forbehold, var en kritiker som Harald Kolstad, kritikerstandens mest kompromissløse, svært entusiastisk: «Når så vi en sikrere, kunstnerisk mer gjennomført norsk langfilmdebut enn dette? Ti kniver i hjertet plasserer med ett slag Marius Holst i teten av våre unge filmregissører.»
”Filmen har også et råsterkt karaktergalleri, med den unge Martin Dahl Garfalk (senere «Hotel Cæsar»-stjerne) og Jan «Devo» Kornstad i sentrum, og mer etablerte skuespillere som Kjersti Holmen, Reidar Sørensen, Bjørn Sundquist, Bjørn Floberg, Gisken Armand og Ingar Helge Gimle i de andre rollene – og alle er gode. Spesielt har Bjørn Flobergs lettere diabolske vaktmesterfigur blitt stående som en referanse: «Jeg kan høre hjerteslagene dine helt hit, Otto. Gud teller hjerteslagene dine. Han vet hvor mange du har.» Videre bidrar Philip Øgaards foto og musikken til Kjetil Bjerkestrand og Magne Furuholmen til å skape det suggererende bildet av de langsomme sommerferiedagene i Oslo på 60-tallet hvor Otto finner et lik i skogen, og den uutgrunnelige Frank utfordrer ham til å kaste stein på dommeren”
