Søndag morgen i Theater Hebbel am Ufer; basen for Berlinalens ettertraktede Talent Campus der 500 unge filmskapere fra over 100 nasjoner inviteres til seminar med noen av verdens store filmnavn. Evenementet er et satsingsområde for festivalen, og programmet alene pleier å være grunn nok til å dra nedover. I dag skulle programmet sentrere rundt regissørene Walter Salles, Tom Tykwer og Wim Wenders.

Walter Salles (Motorsykkeldagbøkene, Brasils Hjerte) i samtale med filmhistorikerne Peter Cowie og José Carlos Avellar. Temaet var politisk film, med spesielt fokus på film der regissøren bruker sine egne subjektive meninger eller personlige erfaringer som bakteppe. Salles er veldig god med publikum, og tok fort over hele seansen. Med klipp fra egne og andre produksjoner, demonstrerte regissøren hvordan han bruker filmmediet som debattinnlegg, og da både i dokumentar- og fiksjonsform. Filmhistoriker Avellar supplerte med referanser til latinamerikansk film gjennom historien, og seansen ble en lærerik erfaring for meg både som regissør og filminteressert. Salles dro frem Brasils Hjerte i særdeleshet som et eksempel på en film som startet som en dokumentar, men som han etterhvert valgte å bruke som referanse og bakteppe til sin Oscarnominerte og Gullbjørnvinnende film. Han påpekte at togstasjonen der filmen foregår for ham representerer hele Brasil, kanskje endog Latin-Amerika, og at han med filmen søkte å skape en allegori over situasjonen i landet. Vi fikk se hvordan hans regigrep ligger tett opp mot dokumentaren, og fikk et innblikk i researchprosessen i manus og karakterutvikling.

Med Motorsykkeldagbøkene gikk Salles over i et mer episk landskap. Manuset om Ché Guevaras politiske oppvåkning gikk på rundgang hos de amerikanske studioene, men ingen ville ha det. Salles fortalte om en langvarig prosess med å få finansiert et prosjekt som mange mente var dødfødt; også fordi det aldri var aktuelt å skyte det på engelsk. Film Four i England gikk til slutt inn med kapital, og Salles kunne gå igang med preproduksjonen. Det mest interessante med denne delen av seminaret, var hvordan vi fikk innblikk i hans ønske om at filmen skulle reflektere en virkelighet og noe realistisk. Altså ikke som et historisk drama gjenskapt på film, men snarere som en dokumentar med kamera som flue på veggen. Som et ledd for å oppnå denne følelsen av troverdighet, var stab og skuespillere på to måneders opplæring i latinamerikansk historie. Parallelt jobbet Salles med å få sine skuespillere så totalt under huden på sine karakterer, at de kunne improvisere frem scener og dialoger utenfor manus. Salles tok oss inn i dette universet, og lot oss få et fascinerende perspektiv inn i hans verden. Avslutningsvis ble vi vist en 10 minutters dokumentar om forarbeidet til filmatiseringen av kultromanen On the Road.

En levende regilegende var nestemann ut. Wim Wenders var invitert til Berlinalen for å snakke under paraplyen Metrobranding ¿ The Creation and Preproduction of City Images. Sammen med regissørene Tata Amaral (Antonia) og Ning Ying (I Love Bejing) og professor i urbanisme Deyan Sudjic, debatterte han hvorledes byer kan bruke filmen for å vise seg frem, og i større grad; hvordan filmen kan markedsføre og etablere en bys identitet. Wenders er en selvsagt deltaker i en sådan debatt; hans mesterverk Himmel Über Berlin ga eksempelvis Tysklands hovedstad en spesiell karakter som mange senere har oppsøkt byen for å oppleve. Kinesiske Yang skapte med sin trilogi om Bejing (der I Love Bejing inngår), et melankolsk vitnesbyrd om hennes hjembys drastiske utvikling de siste 15 årene. Filmene, innspilt i henholdsvis 1993, 1995 og 2000, viser en by som har mistet sin identitet og skapt seg en annen. Amaral bidro med innblikk i hvordan hun bevisst har benyttet hjembyen São Paulo i sine filmer. Altså tre regissører som av personlige årsaker har satt filmene sine til storbyens univers.

I debatten ble dette satt opp mot det økende presset fra produsenter om å gjøre produksjoner på bestemte steder, eksempelvis på grunn av lovnad om skatteletter eller spesielle tillatelser. Paris eller London er i så måte konkrete eksempler på storbyer som tilbyr slike avtaler, og som bevisst har en strategi og målsetning om å bli besøkt av internasjonale produksjoner. Resultatet blir ofte økt turiststrøm, og altså en branding – en tilsiktet merking – av byene. Et konkret eksempel er Londons nye landemerke; skyskraperen populært referert til som The Gherkin tegnet av Sir Norman Foster. Denne har deltatt i atskillige storfilmer siden den ble ferdigstilt for et par år siden; kanskje mest berømt som arbeidssted for Woody Allens protagonist i Matchpoint. Wenders tok debatten et hakk videre, og viste til hvordan byene selv etterhvert tar initativ til innspillinger, med referanse til hans invitasjon om å lage en kortfilmpresentasjon av Bejing til OL i 2008. I Norge har vi et lignende fenomen der Stavanger by har lansert kortfilmprosjektet ÅtteKorte som ledd i sin profilering som Europeisk Kulturby 2008.

Siste panel ut denne første dagen av Berlinalens Talent Campus, var kanskje den mest interessante. Tom Tykwer (Parfymen) frontet et panel bestående av Kees Kasander (mest kjent som Peter Greenaways produsent) og Noah Falstein; spillutvikler hos LucasArts. Ledet av professor i historie Ian Christie, fikk vi en heftig diskusjon om hvordan kinofilmen utvikler seg i takt med at nye medier og visningsformater dukker opp, parallelt med at dataspillindustrien forlanger mer og mer plass. Tykwer forsvarte iherdig filmens stadige posisjon som publikumsmagnet nummer én, og trakk frem at en film som ikke makter å gå i dialog med sitt publikum, er lite annet enn avspilling på hvitt lerret. Kasander proklamerte filmens død, og nærmest formante salen å gi slipp på drømmen om å lage film, og heller rette fokuset mot internett og mul
ighetene som ligger der. Falstein fortalte hvordan han som en av verdens desidert største spillutviklere, ser at dataspill og dertilhørende medier etterhvert forandrer publikum, og gjør at vi nå forlanger en mer aktiv deltakelse når vi skal underholdes.

Tykwer og Falstein røyk tidlig i tottene på hverandre, med heftig diskusjon om hva som ligger i å aktivt underholde sitt publikum. Handler det om å lage en film som Parfymen, der publikum ved hjelp av subjektivt klipp og foto påtvinges perspektivet til en morder, og dermed blir nødt til å gå i dialog med sine egne meninger? Eller handler det om å sitte med en konsoll, og styre en karakters bevegelse og fysiske handling i et stadig utviklende 3D-univers? Kasander tok debatten enda et steg videre med sin proklamering av filmens død, og ble etterhvert både motsagt av sine to meddebattanter og salen forøvrig. Resultatet av det hele ble et fascinerende innblikk i hvordan tre så ulike mediepersonligheter ser på filmen i dag, og hvordan den vil utvikles fremover.

En dag med mye inspirasjon og materiale til videre refleksjon!