Dagbladets debattavdeling har lenge forsøkt å dra i gang filmdebatt, og er visstnok lite tifreds med tilløpene så langt. Det er tvilsomt om det siste tilløpet, en lavt temperert meningsutveksling mellom Thomas Robsahm og konsulentene i Filmfondet, vil endre på dette. I innlegget ¿?Tilfeldighetenes diktatur¿? (13/9) formulerte Robsahm hva han mener er norsk films fremste svakhet:
¿?¿systemets manglende mulighet til å ivareta talentutvikling, langsiktige strategier, forutsigbarhet og kontinuitet¿?.
Systemets fremste målbærere, Filmfondet, kom så med et svar i form av et felles innlegg fra konsulentene (¿?God film for pengene¿? 19/9).
Problemet er bare at konsulentene har lest så mye kritisk undertekst i Robsahms innlegg, at han selv ikke lenger kjenner igjen sin egen kritikk og vil vedkjenne seg den (¿?Ny norsk filmbransje¿?)
Til tross for denne forvirringen var det særlig én formulering i konsulentenes innlegg som RUSHPRINT merket seg, og som kan tyde på at de forsto Robsahm rett på ett punkt. For ikke bare antyder de at kunstnerisk skjønn kan måles ¿ i motsetning til Robsham, som anser det for en subjektiv og derfor mer uhåndgripelig størrelse ¿ de nærmest opphøyer det til en fellesnordisk standard.
Hvordan skal vi ellers forstå følgende avsnitt:
¿?Under arrangementet Nordiske talenter i København forrige helg satt et blandet korps av nordiske filmkonsulenter og vurderte prosjekter fra unge filmtalenter. Det forbausende var ikke hvor ulike meninger konsulentene hadde, men hvor enkelt det var å diskutere seg fram til enighet, basert på skjønn¿?.
Og vi som var redde for at de norske konsulentene skulle tenke for likt og gi for lite mangfold! Her står vi overfor en fellesnordisk enighet om kunstnerisk skjønn uten sidestykke i filmhistorien. Er det pedagogikken på de nordiske filmskolene som har skapt dette harmoniske enfoldet?
Britiske Guardian kan denne uken skilte med intet mindre enn tre medrivende nærbilder av genuine filmikoner. Catherine Deneuve forteller om sine profilerte samarbeid med noen av filmhistoriens genuine enfants terribles ¿ fra Buñuel, Truffaut og Polanski til Lars von Trier og Francois Ozon. Men hun lar dem slippe ganske billig unna, med tanke på hva noen av dem har latt henne få gjennomgå.
En rekke toneangivende filmskapere vurderer Ingmar Bergmans meritter i forbindelse med den britiske premieren på Saraband ¿ fra respektfulle beundrere som Woody Allen til mer uhøytidelige betraktninger fra yngre filmskapere som Michael Winterbottom. Sistnevnte kan fortelle at Bergman gikk med på å bli intervjuet av ham fordi briten hadde samme navn som en viss Winterbottom i en julefarse som pleier å gå på norsk og svensk tv (¿?Happy New Year, Miss Sophie!)
I anledning 100-årsmarkeringen for Greta Garbos fødsel skriver forfatter Sadie Smith rørende om Garbos melankolske star persona: ¿?She seems to respond to something deep innside herself, not to the actor she plays opposite. It was a world of her own she was in and it was wonderful to watch¿?.
