Dokumentarens nye gullalder ble delvis utløst av det politiske klimaet som oppsto etter 11.09.01. Men filmene om og fra fronten i Afghanistan og Irak er blitt stadig færre. Den amerikanske opinionen er trett av krigen og ønsker ikke å se filmer om emnet. En tilsvarende tretthet kan ses hos filmskaperne som i langt større grad enn før risikerer livet når de opererer inne i Irak og Afghanistan. Uavhengige filmskapere får ikke samme beskyttelsen som reporterne fra de store globale tv-kanalene. Som dokumentarene Armadillo og Pål Refsdals Den andre siden viste, må man som dokumentarist ta store sjanser for å oppnå nærhet til krigshandlingene. For det er nettopp ved å gå der tv-reporterne ikke våger, ved å bevege seg ”bakenfor”, at dokumentarfilmen har sin styrke. Nå ser vi en tendens med dokumentarer som forsøker å gjøre rede for de juridiske og folkerettslige sidene ved krigføringen og de ulike fangeleirene som USA har etablert rundt om i verden. Her etterfølges kinoaktuelle You Don’t Like the Truth (les vår omtale) av Erling Borgens dokumentar Døden i Camp Delta som har premiere i oktober. Disse filmene er kanskje ikke like filmatisk spennende som mer påkostede fiksjonsfilmer om krigen. Men de representerer et ressurskrevende gravearbeid som handler om noe mer fundamentalt.
Det er verdenspremiere på «Døden i Camp Delta» onsdag 5.oktober kl 1800 på Saga. Det arrangeres også et seminar i forbindelse med filmen dagen etter. Les mer om visningen og seminaret på Fritt Ords webside.
