Sakte, men sikkert, har jeg begynt å forelske meg i Sør-Koreas vitale filmkultur. Jeg er ikke noen spesialist på asiatisk film, ei heller vel bevandret i østlig filmhistorie, og jeg kan telle de sørkoreanske filmene jeg har sett på to hender, men likevel – jeg vet hvordan en god, forfriskende og original kinoopplevelse føles – og mange av dem har kommet fra Sør-Korea de siste årene.

I særskilt ansvarsposisjon for dette kjærlighetsforholdet mitt til sørkoreansk film står regissøren Park Chan-Wook, som tidligere har laget publikumssuksessen JSA, og en hevntrilogi, bestående av Sympathy for Mr. Vengeance, den moderne klassikeren Oldboy og fjorårets Sympathy for Lady Vengeance. Ved årets Berlinale deltar han med sin femte spillefilm, I’m a Cyborg, But That’s OK, – foreløpig min personlige favoritt hittil ved festivalen.

I motsetning til de tre filmene i Chan-Wooks nevnte trilogi, som gjorde ham verdenskjent, er I’m a Cyborg, But That’s OK en film med hovedsaklig positiv energi. Den har mye humor, og er en svært søt og velskildret kjærlighetshistorie. Plottet er som følger: Den unge jenta Young-goon er en cyborg (i sin egen oppfatning). Etter et forsøk på å lade kroppens batterier ved å plante strømkabler inn i pulsårene, blir hun lagt inn på et psykiatrisk sykehus, hvor mesteparten av filmen foregår. Young-goon møter en mildt sagt fargerik gruppe av pasienter, alle med sine spesifikke lidelser – en tykk dame tror hun kan fly med et par sokker som skaper elektrisitet når de gnis mot hverandre. En annen er en notorisk løgner og tror hun er jodle-jente fra Sveits, mens unggutten Il-soon er kleptoman som stjeler andre menneskers personlighetstrekk, som f.eks noens sympati. Han skal vise seg også å bli cyborg-jentas object of affection.

Filmen åpner med en hemningsløs og forvirrende presentasjon av dette rollegalleriet, og det er først vanskelig å svelge filmens cornyhet. Men etter det første kvarteret begynner vi å komme inn i universet, og cyborgens dillemmaer – som at inntak av mat vil ødelegge hennes mekaniske indre – begynner å engasjere. Regissøren har gjort et flott valg ved å involvere oss i de respektive gærningenes måte å se verden på. Ved hjelp av oppfinnsomme visuelle triks, og svært kreative effekter, viser Chan-Wook oss hvordan Young-goon selv oppfatter seg selv som cyborg. Vi forstår henne. I en underholdende sekvens hvor hun på spektakulært, blodsprutende vis tar livet av absolutt alle pleiere og doktorer på sykehuset med sine (imaginære) maskingeværfingre, vekkes minnet av Park Chan-Wooks dystre filmografi til live.

I’m a Cyborg, But That’s OK tilhører, når alt kommer til alt, eventyrsjangeren, med en god balanse humor, romantikk og fantasifulle uvirkeligheter. Men dens drama er ankret i realiteter, og etterhvert som Young-goons manglende inntak av mat blir prekært, går filmen på vakkert vis inn mer alvorlige scener, og bifigurene må hente frem sine friskeste humane evner for å hjelpe den kanskje mest skakkjørte av dem alle; cyborgjenta. Skuespillerprestasjonene i filmen er overraskende gode, til den noe komiske koreanske stilen å være. (I monsterfilmen The Host, for eksempel, som jeg skrev om under TIFF, blir skuespillerne vanskelige å svelge som seriøse.)

Jeg håper inderlig at I’m a Cyborg, But That’s OK filmen kjøpes inn til norsk kinodistribusjon – det er så herlig å få reise til Sør-Korea i kinosalen, og oppleve en stor regissør ta sin filmskapning til et nytt, uoppdaget område – dette er uten tvil hans beste etter Oldboy.