Den voksende anonymiteten

filmenshus

I dag skriver Aftenposten en sak om NFI som nå krever at søknader om filmstøtte skrives på norsk. Flere anonyme filmarbeidere stiller seg kritiske til regelen. De mener den setter utenlandske co-produksjoner i fare. Men hvordan kan man ta kritikken seriøst, når filmarbeiderne ikke tør å stå frem med navn?

Kravet om norskspråklige søknader provoserer visst mange. Anonyme filmarbeidere (heretter referert som AF) mener det er diskriminerende mot utenlandske filmfolk i Norge, og at det kan sette en brems på co-produksjon samarbeid med utenlandske selskaper.

– Dette er levebrødet mitt, og jeg tør ikke risikere å bli skjøvet ut i kulden, sier en anonym kilde (vi antar filmregissør) til Aftenposten.

refseth

Uansett norsk eller engelsk. Det er synd at flere filmarbeidere ikke tør å stå frem med meningene sine. Norge er et lite land, og norsk filmbransje er mikroskopisk i forhold til mange andre land. Nettopp derfor burde det også være lettere å få sagt sin mening, og faktisk bli hørt av de som kan gjøre noe med det.

Refseth selv oppfordrer de som er berørt av saken til å si ifra. Hun syntes det er synd at filmarbeidere ikke våger å fronte kritikken.

Og hun har et poeng. Mange filmarbeidere tror dessverre at søknaden deres vil bli avslått hvis du måtte gå ut å mene noe som ikke er i Norsk Filminstitutts favør. Kanskje ble NFI såret, kanskje ble de sinna, og kanskje avslo de søknaden din som følge av det. Jeg tror ikke det er, eller kommer til å bli, et realistisk eksempel.

I så fall håper jeg at de som har opplevd det kan gå ut med navn, og fortelle sin historie.

Tidligere i år kom det er anonymt leserinnlegg til Kulturdepertementet og flere norske medier. Anonyme filmarbeidere var misfornøyde med behandlingen de fikk fra NFI i søknadsprosessen. Lang ventetid var en av punktene i kritikken. Dessverre nådde ikke AF frem med sine meninger, på grunn av anonymiteten.

Jeg syntes uttalelsene i dagens Aftenposten svekker sakens troverdighet. Man burde kanskje satt mer fokus på den økende anonymiteten blant norske filmarbeidere, enn de to-tre søknadene i året som nå må oversettes til norsk.

Den voksende anonymiteten

filmenshus

I dag skriver Aftenposten en sak om NFI som nå krever at søknader om filmstøtte skrives på norsk. Flere anonyme filmarbeidere stiller seg kritiske til regelen. De mener den setter utenlandske co-produksjoner i fare. Men hvordan kan man ta kritikken seriøst, når filmarbeiderne ikke tør å stå frem med navn?

Kravet om norskspråklige søknader provoserer visst mange. Anonyme filmarbeidere (heretter referert som AF) mener det er diskriminerende mot utenlandske filmfolk i Norge, og at det kan sette en brems på co-produksjon samarbeid med utenlandske selskaper.

– Dette er levebrødet mitt, og jeg tør ikke risikere å bli skjøvet ut i kulden, sier en anonym kilde (vi antar filmregissør) til Aftenposten.

refseth

Uansett norsk eller engelsk. Det er synd at flere filmarbeidere ikke tør å stå frem med meningene sine. Norge er et lite land, og norsk filmbransje er mikroskopisk i forhold til mange andre land. Nettopp derfor burde det også være lettere å få sagt sin mening, og faktisk bli hørt av de som kan gjøre noe med det.

Refseth selv oppfordrer de som er berørt av saken til å si ifra. Hun syntes det er synd at filmarbeidere ikke våger å fronte kritikken.

Og hun har et poeng. Mange filmarbeidere tror dessverre at søknaden deres vil bli avslått hvis du måtte gå ut å mene noe som ikke er i Norsk Filminstitutts favør. Kanskje ble NFI såret, kanskje ble de sinna, og kanskje avslo de søknaden din som følge av det. Jeg tror ikke det er, eller kommer til å bli, et realistisk eksempel.

I så fall håper jeg at de som har opplevd det kan gå ut med navn, og fortelle sin historie.

Tidligere i år kom det er anonymt leserinnlegg til Kulturdepertementet og flere norske medier. Anonyme filmarbeidere var misfornøyde med behandlingen de fikk fra NFI i søknadsprosessen. Lang ventetid var en av punktene i kritikken. Dessverre nådde ikke AF frem med sine meninger, på grunn av anonymiteten.

Jeg syntes uttalelsene i dagens Aftenposten svekker sakens troverdighet. Man burde kanskje satt mer fokus på den økende anonymiteten blant norske filmarbeidere, enn de to-tre søknadene i året som nå må oversettes til norsk.

MENY