Amerikansk independent-film har ledet an i amerikanske prisutdelinger de siste årene. Titler som No Country for Old Men og Brokeback Mountain har tilført de mindre produksjonsselskapene store ressurser og mye kudos fra både Oscar og kritikerlauger verden over, men til høsten kommer igjen den episke hollywoodfilmen tilbake på lerretet.

Med klare referanser til klassikere som Casablanca og Tatt av Vinden, inntar vinteren’08 Baz Luhrmans Australia og David Finchers The Curious Case of Benjamin Button verdens kinoer. Begge har massive budsjetter – 150 millioner dollar per film – og begge omtales allerede nå som storfavoritter til å sanke inn det meste av priser våren’09. Enda mer interessant er det at de får premiere nesten samtidig, den ene rundt juletider, den andre en måned før.

Etter at en trailer fra Finchers film ble sluppet tidligere i uken, startet spekulasjonene om denne kan bli for sær for både publikum og de som deler ut priser. Historien i seg selv er jo ganske så original, der den tar utgangspunkt i F. Scotts Fitzgeralds novelle om en mann som fødes gammel, for deretter å eldes baklengs. Hovedrolleinnehavere Brad Pitt og Cate Blanchett bør allikevel hente inn nok publikum bare i kraft av navnet, men med Fincher i registolen kan dette fort bli akkurat så bisart som mange frykter. Personlig mer gleder jeg meg enn gruer meg isåfall, og håper denne blir akkurat så absurd som Fitzgeralds novelle åpner for. Men med et såpass stort budsjett, har nok selv Fincher blitt pålagt å tilpasse historien noe til massene.

Visuelt ser den uansett ut til å være helt i særklasse, kanskje spesielt i bruken av tablåer inspirert fra teaterscenen. Historien spenner over mer enn 80 år, fra 1919 og frem til våre dager, noe som åpner for stor spennvidde i scenografi og kostymer. Traileren demonstrerer da også vitterlig at Fincher akter å ta denne siden av filmen helt ut. Sålangt er det kanskje allikevel spesielt fotoarbeidet til Claudio Miranda som gir størst grøss på ryggen..

Luhrmans Australia er både vel så episk og vel så omfattende, men sannsynligvis med en atskillig større publikumsappell. Ihvertfall sånn umiddelbart. Dette er regissørens drømmeprosjekt, og noe han har holdt på med siden lenge før suksessen med Moulin Rouge. Også for denne kom det en trailer i forrige uke, med nok av hint til hvor storslått dette blir! I beste Luhrman-stil er det hele usigelig estetisk, spesielt kostymene. Hovedrolleinnhaver Nicole Kidman har vel aldri vært vakrere, og makker Hugh Jackman presterer å fremstå som barskere enn selveste Wolverine.

Til forskjell fra alt hemmelighetskremmeriet rundt Benjamin Button, har Luhrman sluppet interesserte tett innpå sin innspilling. Både Vanity Fair og Vogue har gjort store settreportasjer, samt at regissøren produserer jevnlige videodagbøker fra settet. Den siste tar for seg de nevnte kostymene, og er den mest fascinerende sålangt.

Med to så store filmer i konkurranse om både publikum og priser, er det duket for et realt slagsmål rundt årskiftet. Allikevel er det sannsynlig at de to filmene vil hente majoriteten av sitt publikum fra forskjellige markeder. Benjamin Button er på mange måter en klassisk amerikansk historie, med faktisk ikke rent få paralleller til Robert Zemeckis Forrest Gump. Med riktig markedsføring i Statene, kan også fort få en massiv åpningshelg. Australia derimot bør gjøre det stort på vårt kontinent, samt selvsagt i hjemlandet. Nicole Kidmans filmer har for det meste floppet i USA de siste årene, mens hun i Europa fortsatt drar publikum til salene. I sum tror jeg Australia blir vinneren.

Allikevel – med henholdsvis Paramount og 20th Century Fox i ryggen, er det uaktuelt å se for seg at disse flopper noe sted i verden. Og med så store regissører bak rattet, skal det også mye til for at filmene blir direkte dårlige. Om jeg tillater meg en påstånd for Oscar 2009, tror jeg Finchers film stikker av med en Oscar til Pitt, til fotografen og beste adapterte manus, mens Luhrman gjør storeslem og tar både regi og beste film. Akademiet er sultne på å belønne klassisk Hollywoodfilm, og neste år får de uten tvil muligheten. – Hvis da ikke John Hillcoat tar innersvingen på begge med sin adaptasjon av The Road.