Da Palme fikk nye tenner

Palme med nye tenner.

I romjulen og på nyåret viser NRK (og SVT) den svenske doumentaren Palme som nylig gikk på norske kinoer. I filmen, som er sett av 150 000 på svenske kinoer, kommer vi tettere på Olof Palme enn noen gang før på film – eller i noen tv-reportasje. De to regissørene Kristina Lindström og Maud Nycander holder seg i befriende grad unna spekulasjoner om hvem som sto bak mordet, og gir oss isteden et møte med det politiske mennesket Palme. En hel generasjon er vokst opp med mordet, ikke med personen Palme, og regissørene ønsker å fylle hullene som har oppstått i vår kollektive bevissthet. Hvem var denne politikeren som framkalte så sterke reaksjoner at han kanskje måtte bøte med livet?

Ved å få tilgang til Palmefamiliens private filmopptak kan Lindström og Nycander gi oss noe helt unikt: Vi får bli med på bakrommet hjemme hos Lisbeth Palme og barna og hos partipampene, ”sosserna”. Vi møter den unge Palme, både fremadstormende og keitete, som blir tatt under Tage Erlanders beskyttende vinger. Det største politiske talentet vi har sett i dette århundret, erklærer Erlander og gjør ham til kronprins i partiet. Palme har talegavene, og med et sett nye tenner blender han stadig flere med sitt engasjement.

Palme blir statsminister i 1969 og fortsetter det som omtales som det svenske sosialdemokratiets storhetstid. Økonomien går så det suser og lønnsøkningene er enestående i internasjonal sammenheng. Hele verden ser til Sverige.

Men så begynner nedturen. Filmskaperne gir oss ingen forklaring på hva som gikk galt, men antyder blant annet at Palme tok beslutninger han ikke lenger trodde på, av frykt for fagbevegelsen.

Ellers vier filmen Palmes motsetningsfulle sider liten plass, og er preget av ærbødighet og savn. Palme var en særegen politiker som fryktløst gikk inn i samtidens stridsspørsmål. Han var ingen samlende skikkelse, men polariserte med sin spissede retorikk. Men lidenskapen og den uredde holdningen framkaller i dag sterke følelser i oss, den har noe evig ungt ved seg. Palme er ikke en film uten svakheter, og som portrett av mennesket Palme er den ufullstendig (her nevnes ingen av hans elskerinner). Men ingen politisk engasjerte kinogjengere som ser denne filmen vil forbli uberørt av den.

Dette er utdrag av min anmeldelse av filmen fra Aftenposten.

Da Palme fikk nye tenner

Palme med nye tenner.

I romjulen og på nyåret viser NRK (og SVT) den svenske doumentaren Palme som nylig gikk på norske kinoer. I filmen, som er sett av 150 000 på svenske kinoer, kommer vi tettere på Olof Palme enn noen gang før på film – eller i noen tv-reportasje. De to regissørene Kristina Lindström og Maud Nycander holder seg i befriende grad unna spekulasjoner om hvem som sto bak mordet, og gir oss isteden et møte med det politiske mennesket Palme. En hel generasjon er vokst opp med mordet, ikke med personen Palme, og regissørene ønsker å fylle hullene som har oppstått i vår kollektive bevissthet. Hvem var denne politikeren som framkalte så sterke reaksjoner at han kanskje måtte bøte med livet?

Ved å få tilgang til Palmefamiliens private filmopptak kan Lindström og Nycander gi oss noe helt unikt: Vi får bli med på bakrommet hjemme hos Lisbeth Palme og barna og hos partipampene, ”sosserna”. Vi møter den unge Palme, både fremadstormende og keitete, som blir tatt under Tage Erlanders beskyttende vinger. Det største politiske talentet vi har sett i dette århundret, erklærer Erlander og gjør ham til kronprins i partiet. Palme har talegavene, og med et sett nye tenner blender han stadig flere med sitt engasjement.

Palme blir statsminister i 1969 og fortsetter det som omtales som det svenske sosialdemokratiets storhetstid. Økonomien går så det suser og lønnsøkningene er enestående i internasjonal sammenheng. Hele verden ser til Sverige.

Men så begynner nedturen. Filmskaperne gir oss ingen forklaring på hva som gikk galt, men antyder blant annet at Palme tok beslutninger han ikke lenger trodde på, av frykt for fagbevegelsen.

Ellers vier filmen Palmes motsetningsfulle sider liten plass, og er preget av ærbødighet og savn. Palme var en særegen politiker som fryktløst gikk inn i samtidens stridsspørsmål. Han var ingen samlende skikkelse, men polariserte med sin spissede retorikk. Men lidenskapen og den uredde holdningen framkaller i dag sterke følelser i oss, den har noe evig ungt ved seg. Palme er ikke en film uten svakheter, og som portrett av mennesket Palme er den ufullstendig (her nevnes ingen av hans elskerinner). Men ingen politisk engasjerte kinogjengere som ser denne filmen vil forbli uberørt av den.

Dette er utdrag av min anmeldelse av filmen fra Aftenposten.

MENY